Store ord, som «forfatter» og «kunster»

«Jeg er ikke kunstner,» sier hun. «Kunstere drikker rødvin og har nesa i sky. Jeg bare lager ting.»
Hun sitter i et hav av tegnepapir, store skulpturer, smykker laget av gamle nøkkelhull, bilder av den gangen hun forvandlet vennene sine til zombier og har pc-skjermen full av eksprimentell photoshopping. «Nei, ikke kunster. Kunstnere suger.» sier hun.

Jeg har et stempel med et lite monster som sier «I write stuff!». (Det er laget av Vozamer, sjekk ut sakene hennes!) Jeg stempler notatbøker, post-it-lapper og de blekfete lårene mine. I write stuff. Monsteret mitt og jeg er enige om hva det er jeg driver med på dagtid. Jeg er sykmeldt, og jeg skriver ting.
Monster som skriver ting

Vanskelighetene oppstår når jeg skal presentere meg:

Noen: Heihei! Per Plysj.
Virrvarr: Ida Jackson.
Noen: Hva driver du med til daglig?
Virrvarr: Driver med? Eh. Akkurat nå skriver jeg bok…

Så kommer det en lengre frem-og-tilbake-samtale som ender med «joda, den kommer ut i oktober. Spartacus. Der og der.»
«ÅH! Er du FORFATTER?!» lyder svaret, og *vips* er det som om jeg vokser en meter eller to i høyden i øynene til Plysj. Det er visst stor forskjell på folk som «writes stuff» og folk som får «published stuff» statusmessig. Det er nifst å se hvordan bildet Tilfeldig Per Plysj har av meg endrer seg med yrkestittel.

«Du kan jo bare si at du er forfatter?» foreslår en venninne.
«Eh.» sier jeg.

Jeg har en forfatterblogg på forfatterbloggen. Jeg skriver aldri der. På en måte føles det forferdelig pretansiøst, men på en annen måte er det et sug i magen å se navnet sitt stå på en liste over FORFATTERE. «Forfatter» er ordet jeg oppførte øverst på listen over «ting jeg helst vil bli». «Forfatter» er et ord som jeg setter etter navn på folk som er større enn meg. Dessuten er ikke boken i bokhyllene ennå.

Jeg vil ikke ha en presentasjonsrunde som går som følger:

Virrvarr: Ida Jackson, forfatter.
Noen: Åh, har jeg lest noe av deg?
Virrvarr: Vel, strengt tatt blir jeg ikke utgitt før til høsten…
Noen: Heh. Daaså.

Kan man kalle seg «forfatter» etter én bok, uansett? Kan jeg kalle meg «kunster» etter ett maleri? Etter en utstilling? Betyr det å være forfatter at man lever av å skrive eller at man bare produserer veldig mye skriftlig? Den Norske Forfatterforeningen har strenge krav. To bøker av skjønnlitterær kvalitet og du kan kalle deg forfatter etter deres standard. Jeg har ikke skrevet skjønnlitteratur en gang. Jeg har skrevet populærvitenskaplig om puling uten pikk. Jeg kjenner et begynnende mindreverdighetskompleks.

«Jeg trenger ikke noen fancy-panzy-kunstertittel for å kunne lage ting.» sier hun og borer fingrene inn i leiren. «Se! Her er et vesen med øyne i munnen istedenfor tenner!»

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på «forfatter»-ordet på samme måte. At det ikke stod som en hedersbevisning, et statussymbol, en drøm som var større enn meg, en tittel jeg skulle ønske jeg følte jeg hadde rett til å bruke. Jeg hører ordet «forfatter» og tenker på Woolf, Shakespeare, Gaiman, Elliot og Proust, og ignorerer fullstendig at ordet også rommer Ragde, Paolini, Dan Brown og Ayn Rand.

Jeg sukker, finner notatboken og jager bort grubleriene med Wessel:

Enhver der kan sette klatter
Har rett til at kalles forfatter.
Men forskjellen mellom forfatterne
kan skues i mellom klatterne.

Hva gjør at du definererer noen som kunster eller forfatter?

17 Comments »

Hvilket innlegg i bloggen min har…

Ja, Esquil, nå svarer jeg på meme’et ditt.

Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

La oss lage topp 3:

  1. Bloggposten der deltagerne i ungkaren skulle avsløre identiteten sin har 201 kommentarer. Kommentarfeltet her fungerte som «jenterom» og levde sitt eget liv under hele bloggrealityen.
  2. Da jeg spurte leserne mine om jeg kunne bruke ordet «fitte» om kvinners kjønnsorgan i Jenter som kommer, hadde alle en mening. 90 kommentarer på to døgn. Jeg tror det er fordi det er noe det er morsomt å ha en mening om. Min favorittkommentar vil alltid være fra Fjordfitte, som skrev: «Jeg stemmer på fitte!»
  3. Bloggposten min «Inn og ut av skapet» som handler om det å være bifil, fikk 70 kommentarer. Jeg tror det var fordi den var ganske lang og personlig,

Hvilken post i bloggen din var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?

Hm. Blogginnlegget mitt om hvor provoserende det var å være avholds fikk 15 kommentarer, bare et par måneder etter at jeg begynte å blogge og alle innleggene hadde to kommentarer hver (en fra svigermor og en fra meg). Ellers ble jeg overrasket over hvor mye reaksjoner jeg fikk da jeg begynte å blogge på nynorsk en liten stund.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?

Hm. Tja. Jeg har ingen illusjoner om at Stoltenberg ville tatt andre avgjørelser etter å ha lest bloggen min. Når jeg har skrevet om konkrete problemer jeg har opplevd, har blogginnlegget gjerne nådd de jeg ønsker skal endre praksis, som da jeg skrev om forferdelige opplevelser på Veum Psykiatriske sykehus i Fredrikstad.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?

Drømmemannen min leser jo bloggen hele tiden, og jeg henger ut det skitne sexlivet vårt i bloggen rett som det er! <3 Mr. Jackson <3

Hvilken post i bloggen din har best bilder av deg selv?

Der jeg har kledd meg naken, selvsagt :D

Hvilken post i bloggen din har de beste kommentarene?

Aww. Den er vanskelig. Jeg virkerlig elsker kommentatorene mine. Et høydepunkt var da TB tok Colderidge-referansen i en tegneserie jeg laget, ellers er kommentarfeltet på «Ut og inn av skapet» en klar favoritt. Jeg har lyst på en middag med Minneapolise, Delirium, Avil og Guri rundt samme bord ved en annledning. De damene har virkerlig gjort kommentarfeltet mitt til et godt og levende sted.

Hvilken post i bloggen din har kommentar fra den mest kjente personen?

Si det? Esquil tror at jeg har mange kjendiskommentatorer, siden jeg er venn med John Carew på Fjasbok (lang historie). Helt ærlig får jeg flere spennende henvendelser på e-post enn i kommentarfeltet.

Hvilken post i bloggen din ligger på toppunktet i leseutviklingen?

Jeg hadde flest lesere mai 2008, og innlegget der jeg ba leserne mine om hjelp til boktittel (og fikk en bra en!) ligger på toppen av den kurven.

Hvilken post i bloggen din blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?

Siden jeg har blogget en del sex, er det mye kjipe søkeord. Likevel- det flest søker på er Virrvarr. På andre plass kommer Nemi, deretter Revolusjonært Roteloft. Etter det følger Ole Brumm, Lene Alexandra, fitte og mensen. Nemi-søkerne kommer til innlegget mitt om tegneserier, kjønn og hvorfor Nemi ruler, Ole Brumm-entusiastene får dette søtladne innlegget, Lene Alexandra-fansen kan sikle på puppebildet av henne mens de leser om hvorfor jeg ikke ville stemt Høyre forrige valg, de som googler fitte får lese diskusjonen om hvorvidt det er et bra ord å bruke i en sexbok, og de som er ute etter info om mensen får denne fabelaktige, japanske illustrasjonen av fenomenet:

Mensen

Hvilken post i bloggen din er mest undervurdert?

Hm. Vanskelig valg. Jeg synes jeg har fått masse positiv feedback på nesten alle innlegg jeg har puttet effort og omtanke i. Jeg er fornøyd med Psykosedyr-diktet, og det fikk få, men fine kommentarer. Mulig det å fjasedikte om alvorlige, personlige problemer er litt kraftig kost for kommentarfeltet? (c:

Hvem tagger du?

La oss prøve å spre meme-et til alle hjørner av bloggland: Jeg tagger Thememelck, Villkatta, Livet Leker, Rullerusk, Engeline og Harald Hauge. Spre!

8 Comments »

Hvordan takle drikkepresset:

Aftenposten hadde nettopp en artikkel om hvor problematisk nordmenn synes det er med avholdsfolk og intervjuet en dame som er frivillig avholds. Serendipitycat og Peter Andre Jensen har skrevet om hvordan folk ikke aksepterer at de lar være å drikke av helsemessige årsaker.

Selv er jeg i kategorien «person som fryktelig gjerne vil drikke, men ikke bør få så mye som en likørsjokolade».

Jeg har tidligere blogget om hvordan det å være edru er det mest provoserende ved meg, og jeg har blogget om hvorfor jeg ikke drikker; dvs blogget om alkoholproblemet mitt. Psykiatriske pasienter bør ikke gå på fylla, og psykiatriske pasienter med rusproblemer blir tvangsinnlagt før du får sagt «ett glass til» om de gjør det.

Dette har ført til at jeg har måttet utarbeide noen strategier mot drikkepress. Her er et par:

Hvordan takle å være edru i festlig, fuktig lag:

1. Den overlegne strategien:

Jeg tar med meg mine egne drikkevarer i form av luksusjuice, overpriset vann med kullsyre og frisk frukt, bestiller smoothies og kaffe hvis jeg er ute på byen og later som om det er den mest naturlige ting av verden at jeg ikke skal ha noe alkoholholdig. Hvis noen spør om jeg ikke skal ha øl, sier jeg bare «Eh. Nei?» Maser de mer, svarer jeg høflig at jeg liker hjernen min inntakt når jeg skal sosialisere andre mennesker. «Jeg vet ikke om du har noen grunn til å bedøve sanseapparatet ditt når du skal ha det gøy, men jeg foretrekker å feste i bevisst tilstand.» Når folk begynner å bli slitsomme og usammenhengende, går jeg hjem. «Kan du ikke bli litt til, a?» «Nei, nå er dere kjedelige.»

2. Den livlige strategien:

Jeg danser, finner på flest leker og sprell, starter skrålende allsang og hiver meg uti useriøse diskusjoner. Som regel merker ikke folk at jeg bare har brus i glasset hvis jeg er like ballademaker som dem. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg ikke drikker, så ler jeg godt og spør om vedkommende synes jeg trenger å bli mer ADHD enn jeg allerede er.

Dette er den beste strategien på konserter og festivaler til nå. Jeg har faktisk blitt mistenkt for narkotikamisbruk etter å ha hatt det gøy og vært høy på adrenalin og heftig dansing. Ekstragoder ved denne strategien er at du husker alle de pinlige tingene vennene dine gjorde forrige fest og kan mobbe dem hjerteløst, mens de ikke husker en døyt av alt det rare du fant på.

3. Den diskréte strategien:

Hvis jeg er i fine jåleselskaper der jeg kjenner få folk, blander jeg meg drinker med klare farver og later som ingenting, drikker Munkholm og Mozell fra øl og champagneglass og takker «nei» når jeg blir tilbudt drikkevarer fra andre. Mørkeblå Mana-juice er en god rødvinsimitasjon. Ingen grunn til å erte på seg folk pga avholds-statusen hvis jeg skal knytte nettverk og nye kontakter.

4. Den millitante strategien:

Denne strategien fungerer best når jeg arrangerer fest selv sammen med andre avholdsvenner. Vi stiller med sjasmin-te, presskanne, Red Bull og masse annen alkoholfri drikke og angriper folka som drikker først.

«Øl? Det er sååå 2005.»
«Sprit? Takk, det ble vi ferdig med på ungdomskolen.»
«Vin? Haha! Takk, jeg har bedre ting å bruke morgendagen på enn bakrus!»

Så sørger vi for å ha best mat, god musikk, utmerket stemning og - ja - en bra fest uten fyll, rett og slett. Festdeltagerne deler seg gjerne inn i to kategorier ved denne typen behandling: De som blir usikre hvis de må drikke med edru mennesker rundt seg, slutter å ta med alkohol på festene mine. De som koser seg med ølen sin og aldri har mast på avholdsfolka for at de måå ta seg et glass, drikker uten å gjøre noe nummer ut av det.

Ellers- drikkepresset er forskjellig fra hvilket sosiale miljø du er i. Jeg har opplevd politiske organisasjoner, med Rødt og RU som verstinger, som de som driver det hardeste drikkepresset. Som en god nummer to kommer journalister og mediafolk, mens studentorganisasjoner er på nummer tre.

Jeg var edru hele russetiden uten stress, men det å bestille brus på den obligatoriske «etter møte»-pubturen i politisk sammenheng gjør at folk ser på deg som om du går naken i butikken. Det er kjipt å bli stemplet som moralsk, skinnhellig og fordømmende når du ikke kan drikke og ikke er så hypp på å forklare hvorfor.

Samtaler av typen «Hvorfor drikker du ikke?» «Fordi jeg er en tørrlagt alkis» er nemlig svært festbrems.

17 Comments »

Om å kjenne seg som stolt bestemor

Jeg var med på oppstartsmøte av Fredrikstad Rød Ungdom i 2001. Jeg var 14 år og en av tre jenter, samt en bråte med uflidde, langhårede fjortisgutter. En av guttene presenterte seg som Danny Jackson. Vi er gift i dag.

Jeg har drevet RU-lag i Østfold i seks år, lusket rundt i landsstyrer, utvalg og Oslo-lokallag i snart åtte. Og jeg skjønner at jeg begynner å bli for gammel når jeg leser om Fredrikstad RU i avisen og kjenner meg som en stolt bestemor.

Ungdomsorganisasjoner har kortlevde aktivistgenerasjoner. Du blir med i løpet av ungdomskolen, og flytter ut av småbyen og lokallaget året etter videregående. Jeg lærte opp de som lærte opp de som utgjør Fredrikstad RU idag. De er mine barnebarn på 17 år. De har vært ute og demonstrert og jeg er helt irrasjonelt stolt og kry, som bare bestemødre kan bli.

La meg gi dere litt bakgrunnsinformasjon på lokalsakene:

Fredrikstad fikk Frp-ordfører ved siste kommunevalg, og valgløfte nummer 1 var å avvikle eiendomsskatten. Arbeiderpartipamp Ole Haabeth ble byttet ut med uerfarne, men akk så ivrige Eva Kristin Andersen. Kommunen hadde masse gjeld, og FRP sin oppgave var å finne andre måter å få inn penger på enn via skatteseddelen. I tillegg skulle sykehjem og servicetorg og faderullan bli myye bedre på 1-2-3.

Og joda, de gjorde en del søte innsparingstilltak, som å slutte å klippe gresset på kommunal eiendom. Til og med de andre borgerlige partiene sutret over dette. Fredrikstad liker jo å late som om de er en turistby, og det er litt kjipt å se ut som en overgrodd hage når sommergjestene kjører ut mot Hvaler.

Neste skritt i The Grand Master Plan er å selge kommunal eiendom, som er en klassisk, midlertidig inntektskilde. Søviknes i Os har vel solgt kommunale parkbenker til Clear Channel og lagt ut kommunale kaffetraktere på Finn.no etter å ha solgt det kommunen eide av større eiendommer.

La oss overføre dette til Fredrikstad: Hva kan dere selge i min lille fødeby, Eva Kristin? Ikke vri hjernen din med å finne bortgjemte, kommunale badestrender eller svømmehaller ingen bruker. Det må være store bygninger i sentrum du får øye på når du går en tur rundt rådhuset. St. Croix-huset ligger der jo som et landemerke og huser bare kaféer, kulturskoler, frivillige organisasjoner, raddiser og mennesker med mystisk hudfarve som danser rar dans. Typisk salgsobjekt.

Litt reklameplakater hadde gjort seg på de røde murstensveggene. Dyrere kaffe til småbarnsfamiliene og noe annet enn lokale band og teatergrupper på scenen, og jag ut alle de ungene som løper rundt i ballettdrakt og med fiolinkasse. Jeg skjønner at om Frp vil selge noe, vil de selge noe stort og synlig. Hvilke andre ting vil være lette å få solgt? Jo, kommunalt eide foretak som går bra. Fredrikstad Kino, selvsagt.

Ikke bare har de bedre lokaler enn alle andre Oslokinoer enn Colosseum, ikke bare har de saler nok til å kjøre smale kunstfilmer og store blockbusters på en og samme kveld; de har førpremierer, animasjonsfilmfestivaler og engasjerte entusiaster som jobber der. Best av alt - Fredrikstad Kino er en del av det rådhuset som kommunen tidligere satte seg i gjeld for å bygge. Å selge det du satte deg i gjeld for å investere i er det beste regnestykket jeg har hørt på lenge.

«De private må også få prøve seg og se om de kan drive det bra!» sier Fredrikstad Frp entusiastisk. Jeg tror at flere ville gått med på denne argumentasjonen om de hadde snakket om kommunal virksomhet som gikk dårlig.

Hvis kinoen hadde vært som Sarpsborg kino; dvs hatt halvannet lerret og ikke fått storfilmene før de var ferdig med å gå i alle andre byer, ville ikke protestene blitt så høylydte. Klassisk, borgerlig privatiseringspolitikk er å la kommunal eiendom forfalle før politikerne foreslår det solgt. «Ingen vil bade i dette triste svømmebassenget, uansett. La private ta hånd om det.» Fredrikstad Frp er ikke så drevne i dette «sitte i posisjon»-greiene.

Åh - men nok politikk! De søte barnebarna mine laget sørgemarsj for kinoen, og fikk alt fra Rødt til LO til Krf til å komme med støttende utspill. Nusselige, er de! Vel, strengt tatt er de sjuskete, uflidde raddiser med en dyster «prest» i spissen, men - hey! De er mine barnebarn, og derfor de søteste i verden ^_^ Som bestemødre flest, vil jeg selvfølgelig vise dere et bilde:

Sørgemarsj for kino

5 Comments »

Hvorfor Linux? Del 2

Illustrasjon av ulike operativsystemer

Hvis Mac OSX, Windows og ulike Linux- distribusjoner var redskaper. For at du skal kunne beskrive operativsystemet ditt som «a more civilized weapon for a more civilized age.»

9 Comments »

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.

12 Comments »

Dikt fra notatboken: På ordjakt

En følelse flimrer i brystet.
Jeg griper den med en pinsett.
Den skal ubennhørlig beskrives;
hver farve, hver lukt, hver fasett.
Du leser om våkenetter
i herskerens sølvpalass,
men ordene fant jeg ved hjelp av
skalpell og forstørrelsesglass.

Spiss blyanten! Lad magasinet!
Vi drar ut på ordjakt i kveld!
Lyrikken tar form på papiret
når jeg obduserer meg selv.

5 Comments »

…og her er solsiden av psykiatrien

«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» - jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.

Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.

Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.

«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.

Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.

Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.

Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.

Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.

Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.

Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.

1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.

12 Comments »

Gjesteblogger: Apples snikende safari

På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:

Meg: Jeg ser du har installert Safari?

Kunden: Safari? Hva er det for noe?

Meg: Apples nettleser

Kunden: Hva er det?

Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer

Kunden:
Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?

Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.

Kunden: Er den et virus?

Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort

Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?

Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.

Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?

Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.

Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.

Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…

Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.

Kunde: Har de lov til å …snike den inn?

Meg: Ja.

Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!

Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.

Logoen til Safari

Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?

Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:

Kunde: Hva gjør jeg nå?

Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.

Kunde: Er du sikker?

Meg: Jada.

Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?

Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:

«Jeg ser du har installert safari?»

Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:

16 Comments »

Skeptikerskolen: Kvantemedisin = kvakksalveri

Jeg har lang kvakksalvererfaring. Mitt kjødelige opphav har trukket meg med til homeopater, soneterapeuter, akupunktører og stappet i meg nok alternative medikamenter til å fylle en helsekostforretning. Jeg har vært til homeopat for å få behandlet alkoholisme og epilepsi, fått beskjed om at depresjonen min skyldtes for mye mobiltelefonstråling og blitt henvist til helse-eurytmist mot angstanfall.

Dette har fått meg til å gå en del ulike terapimetoder nøyere etter i sømmene, og jeg kommer til å gå gjennom en del av opplevelsene mine her i Skeptikerskolen sammen med en del forskning og informasjon om de ulike typene alternativ medisin.

Først ut er kvantemedisinen. Du har ikke hørt om det før, sier du? Det hadde ikke jeg heller, før familiens faste homeopat tok etterutdanning i faget. «Det er et fantastisk apparat! Du kan skanne alle cellene i kroppen for å se hvilke som er syke, hvilke som er friske, måle betennelser og potensielle sykdommer!» skrøt hun. Omtrent samme leksa finner du på hjemmesiden til dem som distribuerer apparatet i Norge, Scio AS.

Lillesøsteren min var den første i familien til å la seg behandle av apparatet (selv om det kostet noen hundrelapper mer enn en homepoat-time, selvsagt) og kom hjem med en ulykkelig beskjed: I følge kvantevidunderet var hun fullstendig parasittinfisert og måtte gå til gjentatte behandlinger for å bli kvitt de uvelkomne gjestene, samt ta en rekke homeopatmidler mot smådyrene. «Dette forklarer jo hvorfor du har vært så dårlig!» utbrøt samtlige familiemedlemmer. Parasitter. Der hadde vi problemet.

Noen uker senere hadde jeg time hos homeopaten. Jeg gledet meg til å ta maskinen i nærmere øyensyn. Greit, jeg følte meg litt som en fange festet i den elektriske stolen mens homeopat-kvante-dama festet ledninger til håndledd, ankler og på pannen min. I tillegg satte hun en skarp laser rett mot pannen og synsfeltet mitt. Slik skulle hun kunne lese av hva som skjedde inne i kroppen min.

Nå kunne jeg be henne undersøke hva jeg ville i kroppen min. Hun tastet som en gal på et tastatur, og det dukket opp dårlig tegnede bilder av alle organer i kroppen på en skjerm. «Gule prikker viser celler som er litt syke, de orange mer syke og de røde er veeldig syke!» forklarte hun. «Eh. Ok. Ta en full scan, da.»

Gjett hva som var problemet mitt? Parasittinfeksjon! Overalt! Og jeg måtte ta masse medisiner, samt komme til henne flere ganger for å bli kvitt udyrene. «Det er sikkert smittsomt!» sa mamma. «Hm.» sa jeg.

Jeg fikk med meg navnet på de spennende parasittene og kontaktet en venninne av meg med legeambisjoner og legefamilie (Hei, Joanna!). «Hm, parasitter?» sa hun. «Det kan legen din sjekke ganske enkelt.» Vi slo opp navnet på parasitten. «Vært i tropene i det siste?» spurte hun. «Nei.» sa jeg. «Da burde du ikke være infisert. På ordentlig.»

Legen min lo, men tok prøven. Ingen parasitter. Jeg avlyste timen med homeopaten. Hun skulle ha 700 kr for hver kvantemedisinsk behandling, i tillegg til at jeg måtte betalene medisinene selv.

På dette tidspunktet fantes det lite informasjon om kvantemedisin på norsk, foruten reklamesidene til firmaet som utdannet terapautene. Forskning.no tok tak i temaet da SCIO reklamerte for at kreftpasienter ble fullstendig helbredet av kvantemedisin. (Det er jo den sikreste måten å hisse på seg forskningsmiljøet på. Si at du har kreftkuren til kreftpasienter, og ta godt betalt.)

Jeg har fulgt debatten med interesse.

La oss se på et par av høydepunktene:

SCIO har påstått at det finnes masse dokumentasjon på at kvantemedisinen fungerer, men de tenker ikke offentliggjøre den - av frykt for legemiddelindustrien, i følge dem selv. Etter å ha blitt angrepet fra alle kanter på Forskning.no, har lederen for SCIO-Norge gått ut og sagt at kvantemedisin har sitt eget forskningsteam som en undergruppe av UNESCO. UNESCO, på sin side, benekter dette.

Noe av det mest spennende med diskusjonen, er diskusjonen rundt hvorfor kvantemedisin faktisk kalles kvantemedisin. Ingenting i teorien om at maskinen kan fange opp hver enkelt celles signaler har noe med kvantemekanikk og relaterte fenomener i fysikken å gjøre. Gaute Einevold, professor i fysikk ved NTNU sier følgende om SICO og kvantemedisinen:

Det brukes noen ekte uttrykk fra kvantefysikken, som virtuelle fotoner og kvantekoherens. Men ordene har ingen sammenheng med metodene i SCIO.

I tillegg dukker det opp begreper som “quantum chromokinetics”, som ikke gir noen mening, selv for en kvantefysiker.

- Imidlertid ligner det kanskje litt på “quantum chromodynamics” som er en teori som beskriver partikler inne i atomkjernen. Men denne teorien kan heller ikke ha noe med metodene i SCIO å gjøre, forklarer Einevoll.

Konklusjonen er at «kvante»-begrepet brukes som salgstriks og for å gi den alternative medisinen et mer vitenskaplig skjær ved å stjele tilfeldige ord fra kvantefysikk. Denne artikkelen viser at det er flere retninger enn kvantemedisinen som bruker «kvante» som et trylleord. De færreste av oss skjønner kvantefysikk, og hvis du som pasient ikke tror at det er meningen at du skal forstå prinsippene bak behandlingen din, stiller du færre spørsmål.

Kan kvantemedisinen virke?

Om vi ser bort fra shady dokumentasjon, mine rare opplevelser med terapiformen og det lite elegante trikset med å bruke ord fra fysikken som reklame - er det fysisk mulig å bestemme om en celle er frisk eller syk ved hjelp av et sånt apparat?

SCIO Norge sier at de ved hjelp av kvantemedisin kan finne alle sykdommer og mangler i hele kroppen ved å måle elektromagnetisk stråling fra hode, ankler og håndledd. Dette er fordi alle celler, molekyler, bakterier o.l. har sin egen elektromagnetiske frekvens. Sykdommer eller mangler vises som forstyrrelser i frekvensene.

Allerede her har behandlingsformen dokumentasjonsproblemer. Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, forsket på elektromagnetiske forskjeller på vanlige celler og kreftceller. Hypotesen holdt ikke, rett og slett fordi cellene sendte ut ganske vilkårlige signaler. Ingen dokumentasjon fra SICO + negativ dokumentasjon fra fysikerne lover dårlig for behandlingsmetoden.

Det svakeste punktet i teorien er likevel at apparatet skal kunne sende frekvenser tilbake i kroppen for å få cellene til å fikse seg selv, og at de aller fleste problemer skal kunne løses i løpet av to-timersbehandlinger over tre ganger. Alt fra allergi og c-vitaminmangel til kreft og diabetes. Det høres usannsynlig ut.

Likevel betyr ikke det at noe høres usannsynlig ut at det nødvendigvis er galt. Det suspekte med kvantemedisinen er at de ikke vil la den tradisjonelle vitenskapen forske på teoriene og resultatene deres, samt se dokumentasjonen deres på at teoriene stemmer.

Manglende vilje til å vise til dokumentasjon betyr gjerne dette: At det ikke finnes dokumentasjon og at hele konseptet dermed er tøys, hvilket er ganske uetisk, og/eller at SICO-Norge tjener gode penger på å la desperate mennesker betale 700 kr for hver behandling, istedenfor å la alle nyte godt av de fantastiske funnene deres. Det er heller ikke særlig etisk.

Jeg opplevde at kvantemedisineren fant opp tilfeldige feil som jeg dermed kunne helbredes fra. Det er jo veldig greit å finne opp plager for kunne å fikse dem igjen, ikke sant?

Rask, nøyaktig, smertefri behandling av absolutt alt, inkludert kreft, er for godt til å være sant, uansett hvor mye man bruker fyndord fra vitenskapen som kvanter, fotoner, stråling eller energi for å forklare det.

Virrvarrs educated guess: Styr unna.

15 Comments »