Jeg har hatt en mappe på pc’n et halvt år. Den har hett «Jentesex», og jeg har tatt kjærlig backup av den ved jevne mellomrom. Jeg har hatt fire-fem smårutete kladdebøker fulle av tekst som jeg har skrevet i på et uttall forskjellige kaféer, en skisseblokk full av nakne damer og en haug med referanselitteratur dekorert med understrekninger og notater.
Nå sitter jeg med listen som heter «Todo-bokskriving» og stryker ut det ene punktet etter det andre. Jeg hadde trodd det skulle bli fysisk umulig å skrive ferdig til mai, men den gang ei. Vi er to om jobben, og vi klarer oss forbausende bra.
Vi satt en sensommerkveld og diktet høyt om boken vi skulle skrive. Hele idéen hadde blitt til da Grevinnen fikk seg dame og i et usikkert øyeblikk hadde tenkt: «Men jeg vet ikke hvordan jeg har sex med en jente! Jeg må nok kjøpe meg en bok…»
Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, mens Det Nye lærte deg å suge kuk, mens Ling og Ally McBeal tungekysset på TV2 var det lite litteratur om hvordan to damer har sex. «WTF?» sa jeg, 19 år på det tidspunktet. «Jeg mener- vi kunne skrevet den boken, damen!» Grevinnen nikket, og siden vi begge to har vært ambisiøse forfatterspirer så lenge vi har kjent hverandre, kom vi tilbake til «puleboken» når vi diskuterte litterære prosjekter.
Etter litt diskusjon, kom vi frem til at den måtte ha et skikkelig kapittel om onani, også. Vi hang i leiligheten til Grevinnen og damen hennes og snakket sex med alle som var innom, streit eller skeiv, frigjort eller sjenert.
Folk hadde så mye rare forestillinger, motforestillinger, hang-up’s og issues. Grevinnen solgte dildoer på fulltid denne tiden, og fortalte om 16-årige jenter som spradet inn i butikken og sa: «Jeg har funnet ut at jeg er lesbisk, så nå må jeg kjøpe meg en strap-on, så jeg kan ha sex!»
«Herregud!» sa Grevinnen til damen og meg etterpå. «Hun kan jo fint ha sex uten strap-on! Jeg mener…» «Kom igjen,» sa en av oss. «Hun har et heterobilde av hva sex er. Da må hun ha kuk for å kunne knulle, og må kjøpe seg det.» Ikke at det er noe galt i dildoer og strap-on, selvfølgelig. Det var bare konseptet at det var nødvendig for å ha sex.
Underveis i disse diskusjonene ble bokidéen utformet. Som de tålmodige sjelene vi var, tenkte Grevinnen og jeg at puleboken vår var et prosjekt av typen «Someday, mabye» og stresset ikke noe videre med det. Vi nevnte det for en kreativ venninne en tidlig høstkveld, og hun ble overbegeistret. «Send inn konseptet til et forlag! Bare gjør det! Jeg vet det går bra!»
Hun var så entusiastisk at jeg slang sammen en epost med prosjektbeskrivelse, innholdsfortegnelse og en presentasjon av Grevinnen og meg, som jeg sendte ut i cyberspace, nærmere bestemt, til Gyldendal. Stedet alle forfattere vil bli refusert først.
Jeg regnet med ikke noe svar, eller en kjapp standardmelding, men fikk istedenfor en lang, koselig epost om at vi hadde et utmerket konsept, men at Gyldendal planla sine fagbokutgivelser to år frem i tid, og de anbefalte oss å forsøke et mindre forlag.
Som sagt, så gjort. Jeg forhørte meg blant litteratursynsevenner og de anbefalte Spartacus; et rent fagbokforlag som gav ut masse skeiv litteratur. «Jeg sender dem samme mailen som Gyldendal fikk, det kan jo ikke skade.» tenkte jeg.
En uke senere ringte Spartacus meg og ville ha et møte.
Grevinnen og jeg hikstet til hverandre i telefonen en time etterpå. Det skulle jo være vanskelig å bli anntatt? Vi skulle jo bli refusert tusen ganger først? Hallo! Dette var over all forventning.
Vi gikk flere runder med forlaget, spikret innholdsfortegnelse og målgruppe, diskuterte tittel og illustrasjoner og leverte tekstprøver alá to kapitler hver før vi skrev en endelig kontrakt. Da vi fikk kalde føtter før jul, ble vi lovet gull og grønne skoger. Vi var ønsket, boken var ønsket og det var bare å skrive løs, redaktøren hadde tro på prosjektet.
Pressebilder, forskudd, langseringsfest…det var så mye relatert til boken som ikke Grevinnen og jeg hadde tenkt på. Vi følte oss litt sånn «Åh! Snille dere! Får vi lov til å skrive? Woho! Forskudd, sier du? Jasså, får vi penger også? Og vi som syntes det var så stas å skulle få se sin egen tekst bundet inn i en ordentlig bok!»
Da tiden vi hadde å skrive på ble kuttet med et halvt år, bet vi tennene sammen og tok pennen fatt. Skulle det være, så skulle det være.
Tre kvart år senere sitter jeg her og skjønner at boken faktisk tar form. Den er ikke ti .odt-dokumenter og en haug med løsark, den får en ryggmarg, en helhet, en visjon og ett uttrykk.
Jeg har notert mens jeg lå i sengen, på caféer, under universitetsforelesninger, i parken, på toget, til og med på galehuset har det blitt jentesex-skribling. Bloggen har fått sitt, og jeg har skremt gamle tanter og sjenerte venner med detaljer og betraktninger og generelt sett vært upassende selskap.
Det beste har likevel vært de personlige tekstene jeg har fått fra folk. Jeg har fått litt over femti tekster, og maser fremdeles på alle om å få fler. Jeg kan love samtlige bidragsytere om at de er med, og at det fremdeles er mulig å sende meg tekst frem til slutten av mai.
Dere har gitt fagteksten dybde og liv, og gjør at boken ikke bare kjennes ut som min og Grevinnens bok, men som et fellesprosjekt på kryss og tvers av alder og geografi.
Vi sitter og legger de siste bitene i puslespillet denne måneden, før konsulenter, kritiske blikk, språkvask-kyndige og korrekturlesere skal granske teksten opp og ned. Jeg er himmelfallen over hvor bra det har gått hittill.
Ja, jeg er livredd for at det plutselig skal gå dårligere. Istedenfor å fokusere på den frykten, dukker jeg ned i teksten og alle lyspunktene, i gleden over å faktisk manøvrere et stort prosjekt i land.
En backup til, for å være på sikre siden. Vi nærmer oss mål. Her er ett av de omtalte pressebildene, forøvrig.
17 Comments »
