Revolusjonært roteloft

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk».

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

10 Comments »

Selvfølgelig har dere lurt på hvordan jeg har sett ut med skamklippet hode. Jeg drar til frisøren idag for å få rettet opp noe av det verste med sveisen, men for å glede leserne mine har jeg laget en tegneserie om hvordan jeg har sett ut og oppført meg den siste tiden:

10 Comments »

Jeg har laget en tegneserie på forespørsel fra Fett-redaksjonen. Kjøp bladet hvis dere ikke har gjort det ennå, det inneholder masse, spennende og intressant lesestoff om kjønn og film. Kjønn og film var også temaet jeg fikk i fanget, da jeg spurte hva slags tegneserie de ville ha. Resultatet ser dere under. Legg spesielt til hvor heit jeg er som Bond-dame.

10 Comments »

Jeg skriver og skriver om dagen. Idag skrev jeg om sex til jeg begynte å blø neseblod i tastaturet, og jeg følte meg som en mangafigur. Kjenner du ikke fenomenet, sier du? Når menn i japanske tegneserier får se en naken dame eller leser noe som er over kanten dampende hått og pornografisk, spruter det blod fra nesen deres.

Her er et eksempel. Blodspruten står som fra en såret Monty Python-karakter og jenta gliser uskyldig.

Noe av det som er artig med neseblodfenomenet, er at det viser at tegneserier ikke har samme symbolspråk i alle kulturkretser. Mens en europeisk serieskaper ville tegnet noen som siklet på en naken dame, er neseblod den logiske responsen når noen blir kåte i Asia.

Kåtskap har forskjellig uttrykk og billedspråk, avhengig av kulturen du befinner deg i. Mens det i en amerikansk tegneserie er helt uaktuelt å vise at noen blir fysisk kåte, får japanske ungdommer ståtiss så det sier «Boink!» i buksene deres.

Likevel; både neseblod, sikling og erigrerte peniser med lydeffekter som sprettballer er forbeholdt mannlige tegneseriefigurer. Hvordan tegner man den kåte damen? Hva er symbolene for en kåt dame?

Leser du en tilfeldig, erotisk novelle handler alt om den stive kuken og den våte fitta, men er våt det eneste bildet på dame og kåt? Noen har forsøkt å innføre begrepet «ståklitt», fordi klitoris visselig blir erigrert i opphisset tilstand. Ulempen med dette er jo hvordan man tegner det. Greit, jeg har til gode å se en stram damebukse med en våt flekk på i annet enn snuskete porr-tegneserier og bindreklamer, men det er enklere å tegne enn stilisert enn en ståklitt når som helst.

I en av de nyeste Nemi-stripene har Lise Myhre tegnet en kåt Nemi i profil. Der har hun gitt henne ti cm lange brystvorter som stikker ut fra genseren mens hun prater. Jeg har lett etter en utgave av stripen på nett, men Dagbladet har visst bare stripene fra den siste måneden digitalisert.

Likevel regner jeg med at vi kommer til å få se flere stive, overdimmensjonerte brystvorter fra den kanten. Med mindre jeg tar feil gjør faktisk Myhre nybråttsarbeide med å lage symboler for en kåt dame her. Har noen andre tegneseriefrelste sett denne måten å tegne kåte jenter på før?

PS: Jeg har tidligere skrevet om Nemi og feminisme her.

6 Comments »

Her er mitt bidrag til kvinnedagen i år. Jeg har vært syk, og har derfor hverken fått gått i tog, hørt på konsert eller vært sosial på noe annet vis. Tvert imot, jeg har ikke en gang fått blogget, svart på kommentarene mine eller noe annet høflig og fornuftig. Derimot har jeg laget en Kvinnedag-tegneserie. Jeg lurte litt på om det var feil å publisere en forsinket løsning, men så leste jeg Fjordfittes innlegg om kvinnedagens betydning og innså at budskapet i serien under er vel så relevant alle andre dager i året, også. Derfor- kos dere med årets litt forsinkede 8.mars-tegneserie. Mulig dette blir en tradisjon (c;

49 Comments »

Jeg har ligget i sengen og lest Wet Moon et par dager. Tegneserien har kommet med tre bøker hittill og er langt fra avsluttet. Plottet er fortellingen om livet til noen tenåringsjenter på college og om hovedpersonen Cleos problemer med tidligere, traumatiske forhold og gryende forelskelse i en annen jente. Likevel virker nesten dialogen og handlingen som en slags ydmyk undertone i et fantastisk kunstverk bestående av nakne kropper og frikete klær.

Ross Cambell makter å tegne jenter i alle størrelser og fasonger og likevel gjøre dem Vakre. Jentene klager over store rumper, trekker inn magen og lager trutemunn, og alt virker herlig komisk til det flotte utseende de egentlig har. Ved siden av å være en kløpper på å tegne anatomi, har alle Ross Cambell sine karakterer et veldig realistisk kroppsspråk. Ta en kikk på denne siden der Cleo studerer seg selv i speilet. De aller fleste jenter jeg har vist den til har kjent seg igjen.

Jentene har på seg korte skjørt og opprevne topper uansett størrelse, og måten klærne sitter på kroppen deres er virkerlighetsnær så det holder. Likevel er Cambells bilder mer en romantisering av en realisisk, lubben jentekropp enn et naturalistisk portrett. De tegneseriaktige ansiktene og overdimmensjonerte leppene gir dem et tegenserieaktig preg som forskjønner dem likevel.

På samme måte som han tegner lubne, klønete jenter, tegner han også tynne, flatbrystede, glisende skjønnheter med tannregulering. Her ser vi Cleos venninne Trilby posere som en pin-up. Samtidig gir fregnene og de markante trekkene et helt annet inntrykk av «modellen». På mange måter viser Cambell en jente som hermer etter måter å bevege seg og posere på hun har sett andre steder.

Ross Cambell har laget sin egen grumsete estetikk der han romantiserer fysisk mangfold. Om jentene ikke er naturtro tegnet og lever i et slags subkulturelt univers der alle har sin egen, distinkte klesstil og tusen piercinger, har han laget en helt ny måte å fremstille jentekroppen i tegneserier på. Scott McCloud trekker frem at en klassisk nybegynnerfeil hos mannlige serietegnere er at alle damene får de samme perfeksjonerte, standariserte puppene og hoftene.

At det finnes en idealkvinne kommer gjerne enda tydeligere frem i tegneserier enn ellers, rett og slett fordi tegneren har all definisjonsmakt og muligheten til å realisere idealet sitt i tusj. Cambell skiller seg enormt ut i en verden av perfeksjonerte manga-jenter og Barbie-kloner, samtidig som han fremholder jentene han tegner som vakre.

Sjekk ut Wet Moon og The Abandoned (Verdens beste zombie-serie i samme stil), det er en nytelse å lese!

13 Comments »

Dere som fulgte Revolusjonært Roteloft under Tordenbloggen, husker sikkert Kaninen. Siden jeg driver og jobber med tegneserier som tar litt lenger tid og har få ferdige ting jeg kan slenge ut, tenkte jeg å invitere dere med på hvordan kaninen min ble Kaninen den er i dag. Dermed får dere også et innblikk i hvor mye streken min har endret seg siden jeg begynte å tegne igjen i sommer. De første tegningene er datert i mai/juni, de siste er fra etter Tordenbloggen. Se Kaninens evolusjon, eller noe i den stilen.

Først- kaninen er side-kicket til en trollmann/forteller i en annen serie jeg jobber med sammen med W. Utseende på fortelleren var spikret ganske tidlig, men kaninen gikk

en lang vei før den ble kaninen den er i dag. Til å begynne med tenkte vi at den skulle ha Alice i eventyrland-vest og stokk, sånn som fortelleren selv.

Det eneste vi visste helt sikkert var at kaninen skulle bo i hatten til Trollmannen. Vi var litt usikker på om Trollmannen satte pris på beboeren sin.

Søsteren min hjalp til med noen skisser. Hun syntes kaninen burde være sur og muggen.

Kanskje skulle vi ha en snurresprett-lignende kanin?

Eller noe særere?

Til slutt tegnet den seg nesten selv, og vi visste vi hadde funnet kaninen vår.

Neste utfordring var å lage noen skikkelige karakterskisser.

Hvordan skulle kaninen se ut bakfra? Fra siden?

Etter litt slanking, var kaninen klar for action. Som å le av René Descartes.

Og å hjelpe meg til å lure folk til å stemme på meg i Tordenbloggen!

7 Comments »

Fra tegneseriedagboken på dette tidspunktet i fjor. Streken har blitt betraktelig bedre siden da. Humøret også.

19 Comments »

Det hender jeg treffer folk som sier at de ikke liker tegneserier. Som oftest har de ikke lest så mye annet enn Pondus og Donald, og forbinder lengre historier med Superman og Fantomet. Når jeg skal introduksere folk til «voksne» serier og grafiske romaner, pleier jeg og starte med et par klassikere innen den (selv)biografiske sjangeren.

Dette er et område der tegneseriene virkerlig har mulighet til å fortelle enestående historier. Selv om de holder seg aldri så tett til fakta, får de fremdeles en glasur av fiksjon, siden de fortelles gjennom tegninger. Illustasjonene gir muligheten til å legge flere betydningslag i en hendelse, og bøker som ville vært en spennende selvbiografi blir storslagne epos når de er i tegneserieform. Usikker på hvor du skal begynne? Revolusjonært Roteloft gir deg de fire beste seriene av denne typen, så du kan lese og utdanne deg selv. Vi begynner på bunnen og jobber oss oppover:

4. Fun Home

Alison Bechdel er kjent for mange som serieskaperen bak stripeserien Dykes to Watch Out For, og brukte syv år på å lage historien om oppveksten sin, og spesielt om forholdet sitt til faren. Boken handler om kjønn, homoseksualitet, litteratur og det å vokse opp sammen med The Adams Family. Fun Home tok syv år å lage, blant annet fordi Bechdel tok fotografier til alle stillingene i boken og tegnet etter dem. Her er et av bildene av henne som sin egen far.

Boken er ikke bare en fortelling om oppvekst så mye som den er en kunstnerisk bearbeidelse av den, hvilket gjør den til en sterk reise i en annen persons fortid. Spekket med referanser til Ulysses og The Great Gatsby, følger du utviklingen av litteraturinteresse, seksualitet og familiekrise i en flytende fortelling. Boken er også en god introduksjon til DtWOF og Bechdels forfatterskap.

3. Epileptic

Franskmannen David B står bak dette monumentale verket om sin epileptiske bror og familiens kamp for ham og mot sykdommen. Ved siden av å fortelle en sterk og gripende historie om sykdom som blir sett på som galskap, møtet med dogmatisk skolemedisin og tidvis absurd alternativ behandling, er epilepsien illustrert på en vakker, allegorisk måte, som et monster eller snikende dyr som overfaller broren hans. Et dyr han er redd for skal angripe ham selv, en truende fare i form av en Åskgårsrei av epilepsivesner.

Dette gjør at Epileptic balanserer i grenseland mellom virkerlighet og fiksjon. Epilepsimonsteret blir både et bilde på den truende, usynlige faren de slåss mot, og gir broren en tydelig overfallsmann når han spreller i spasmer. De sterke bildene gjør historien enda mer levende og intressant for leseren, og David B gir et suggerende innblikk i et vanskelig tema.

2. Persepolis

Marjane Satrapi har med Persepolis laget en av verdens beste grafiske romaner, som tar for seg hennes liv og oppvekst i Iran under revolusjonen, under krigen mot Irak og i studietiden hennes i Wien.

Her møtes personlige kriser geopolitikk, Allah Marx og østen vesten fortalt i førsteperson. Unge Marjane skal bli profet, sulter nesten ihjel i Wien, tar til orde mot hijab og overlever mirakuløst et selvmordsforsøk samtidig som hun forteller historien om rotløshet, kulturell identitet, om islam og undertrykkelse. Om man vil ha et sterkt, personlig inntrykk av en vanskelig konflikt, bli kjent med en utrolig personlighet, le og gråte og se på de såkalte «invandrerkvinnene» fra en annen vinkel, er Persepolis boken.

Satrapi står med en fot i østen og en i vesten, på samme måte som det både er Gud og Allah som møter henne i Himmelen når hun nesten dør. Hun er grenesevakt mellom to motsetninger og forteller en historie alle blir klokere av å lese.

1. Maus

Art Spiegelmans monumentale verk om farens opplevelser under andre verdenskrig endret måten verden så på tegneserier. Spiegelman intervjuer faren, som er den mest stereotypiske, gjerrige jøde - langt verre enn noe nazipropaganda greide å produsere. Han forteller den utrolige historien om hvordan han overlevde konsentrasjonsleirene ved kløkt, sleipe triks og en porsjon flaks, i tillegg til at han gir førstehåndsinformasjon om hvordan Tysklands invasjon av Polen traff det jødiske miljøet.

Som et ekstra lag får vi Spiegelmans egen identitetskrise, vanskelige forhold til faren og sin egen kunstneriske bearbeidelse av stoffet. Han gir historien ekstra symbolske lag ved å fremstille alle jødene som mennesker med musehoder, tyskerne som katter og polakkene som griser. Når Art’s far sniker seg rundt som en mus med grisemaske på, gir metaforen mulighet for uventende fortellerteknikker. Maus får deg til å grøsse,gyse, gråte og kaste opp og er kanskje den sterkeste fortellingen om jødeforfølgelsen og forrige århundrets største tragedie.

De store, politiske krisene trekkes helt ned på det personlige identitetsplanet og blir fortellingen om ordentlige mennesker, ikke om helter, samtidig som det er en fortelling om katt og mus i Warzava.

Les, og bli klokere, gladere og mer tegneseriefrelst (c;

13 Comments »

Her kommer Mrs. & Mr. Jacksons jule og nyttårshilsen. En god del av dere har allerede fått den i papirutgave under juletreet, men nå er den her- til glede for gamle og nye lesere. Merk dere at dette er Mr. Jacksons debut som tegneseriefigur. Godt nyttår!

13 Comments »