Revolusjonært roteloft

Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formerlig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.

Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkerlig himmelen, også. Det er ingen motsetning.

Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.

Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.

Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.

Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.

Jeg er der nå. Jeg er så takknemlig.

1 Comment »

Til glede for dere som ikke har sett den ennå, via XKCD. Fordi det er sommer, fordi jeg faktisk blir friskere og fordi verden er et fint sted.

14 Comments »

La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.

Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:

*kremt*

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.

Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^

20 Comments »

«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig - og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»

Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.

Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.

Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»

Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.

Her er noen ting du bør vite:

1. Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
2. Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
3. Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
4. Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
5. Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
6. Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.

Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.

22 Comments »

Ja, jeg er selvfølgelig på galehuset igjen. Så mye for frisk og sprek. Ja, man blir dårligere behandlet som dame med skamklippet hår enn som dame uten skamklippet hår. Vil du ha god behandling i norsk psykiatri? Forsikre deg om at du virker ladylike nok.

Ja, pc’ene på sykehuset kjører windows 2000, har bare IE6 og er de tristeste, mest virusinfiserte små tingene jeg har hilst på siden skolepc’ene med Windows 98. Vi kan late som om dette bare var min smarte plan for å endelig få testet utseende på bloggen i IE6, og ikke et sykehusopphold utløst av utstrakt emo-oppførsel.

Ellers- jeg anbefaler alle å kjøpe seg neste nummer av Fett, siden jeg har bidratt med en tegneserie der jeg har tegnet meg selv som lubben, udregelig Bondpike. Dette kan du rett og slett ikke gå glipp av.

Om det går bra med meg? Det går hvertfall bra med prosjektene mine, selv om dere stakkars leser kan bli utsatt for mer galehusblogging fremover. Heng med.

16 Comments »

En del av meg vil at jeg skal ignorere de siste dagenes «gale damen»-hendelser, og skrive om andre ting på bloggen. Jeg burde svare på et meme eller to, kommentere på den amerikanske valgkampen eller skrive et forsvar av postmodernismen jeg har planlagt lenge.

Likevel- jeg har lagt meg på en ærlighetslinje på Revolusjonært Roteloft, og med mindre jeg skal opprettholde et nett av hemmelige emoblogger fulle av halvkrypterte detaljer og forvrengte historier, er dette stedet for å skrive om hendelser som er for skjellsettende til å bare omtale i notisboken på innerlommen.

Åtte observasjoner angående de siste dagene:

1. Jeg trenger ikke mislykkes for å gå i stykker. Å lykkes kan faktisk være like farlig. Jeg straffer meg selv når ting går skeis. Jeg straffer meg selv når ting går veldig bra.
2. Det finnes ingen «emobegrensning» i livet mitt. Det hjelper ikke å si til seg selv at «Jeg kan ikke være gal nå! Jeg var jo innlagt for halvannen måned siden!»
3. Det er bedre å skamklippe håret enn huden.
4. Jeg ser ut som Sinhead O’Connor, Britney Spears i deppe-modus eller Bjartmar Hjerde, i følge svigerfar. Min kjære mann forærte meg den siste platen til Gatas Parlament i anledningen mitt nye, korthårede meg og åpningsstrofen fra en av sangene oppsummerer hva jeg må gjøre fremover: Bruk lue, men hold hue kaldt.
5. Jeg har vært heldig med Oslopsykiatrien. Veum er er et annet ord for Gjøkeredet, og jeg er en dårlig Jack Nicholsen. Det kommer et eget innlegg med Veumhistorier senere.
6. Psykisk sykdom er en sykdom, ikke en karaktersvakhet, uansett hvor mye jeg pleier å fortelle meg selv at jeg er Dum & Teit når jeg er på vei ned.
7. Det er fantastiske mennesker i livet mitt.
8. Jeg har en utmerket unnskyldning til å kjøpe en sjokkrosa parykk jeg har hatt lyst på lenge.

28 Comments »

Jeg har et ganske råttent humør om dagen. Det er forræderisk og er plutselig høyt oppe, plutselig nede i skoene. Heldigvis har jeg min egen måte å medisinere meg på, og tenkte jeg skulle dele en del av tipsene mine for å tvinge tungsinnet i kne. Jeg har skrevet om det før, men her er en oppdatert guide til litt øyeblikkelig glede:

• Å gå fort og lenge med mp3-spiller på full guffe, danse seg nedover langs Akerselven, småløpe på St. Hanshaugen eller spurte hvor du nå enn skulle befinne deg.
• Å blåse såpebobler.
• Å skrive fjas på dovegger.
• Å laste ned Fucking Åmål for å se scenen der Agnes og Elin tar hverandre i hendene og kommer ut av jentedoen på slutten av filmen.
• Å skjønne at den personen du hadde mest lyst til å snakke med i hele verden logget på msn akkurat samtidig med deg og at dere var like pratesyke.
• Å drikke te. Masse te.
• Å bruke noen minutter på å si «Awww» mens du blar deg gjennom xkcd sin kåring av verdens søteste bilde.
• Å drømme seg bort i noen av de mange bildene på denne siden. Mye fint, og mye deilig melankolsk.
• Å sette Verdens Vakreste Kjærlighetssang på repeat, aller helst musicalen den er fra, så man får med seg tegnefilmen til.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=-YO9FpWX57E]

11 Comments »

Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.

Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.

Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.

Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.

Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».

Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.

11 Comments »

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.

61 Comments »

Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.

Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»

Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.

Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.

«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»

Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.

21 Comments »