Revolusjonært roteloft

Selvfølgelig har dere lurt på hvordan jeg har sett ut med skamklippet hode. Jeg drar til frisøren idag for å få rettet opp noe av det verste med sveisen, men for å glede leserne mine har jeg laget en tegneserie om hvordan jeg har sett ut og oppført meg den siste tiden:

10 Comments »

Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller - som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.

Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.

Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.

Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.

Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»

Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?

Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.

På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.

Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.

Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.

«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei - ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.

Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.

Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.

Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.

Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.

I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?

Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.

17 Comments »

Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.

Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.

Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»

«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»

Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.

Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.

«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.

Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.

Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»

Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.

Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.

Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.

25 Comments »

Jeg har laget en tegneserie på forespørsel fra Fett-redaksjonen. Kjøp bladet hvis dere ikke har gjort det ennå, det inneholder masse, spennende og intressant lesestoff om kjønn og film. Kjønn og film var også temaet jeg fikk i fanget, da jeg spurte hva slags tegneserie de ville ha. Resultatet ser dere under. Legg spesielt til hvor heit jeg er som Bond-dame.

10 Comments »

Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:

Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….

Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.

Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.

Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.

En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.

Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.

Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.

Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.

Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel - de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.

Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.

Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.

Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.

Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».

Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?

16 Comments »

La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.

Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:

*kremt*

Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.

Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^

20 Comments »

Jeg tilstår! Selv om jeg har tilbragt storparten av livet mitt i Det Lille Huset I Den Store Skogen et sted på østlandet, har jeg blitt en jævla vestkantsoss de siste årene. Jeg elsker Oslo. Jeg elsker luksuskaffe på St. Hanshaugen, å kunne gå på en ny café hver dag, finne rare sidegater, spasere i Frognerparken midt på natten og si: «Trikken er din venn- ikke kræsj med den!» til alle mindre byvante venner som besøker meg.

Oslo har natur og kultur i skjønn forening, og jeg har mitt eget spesielle sted for chai latte, mitt eget spesielle buksekjøpested hvor alt passer, skrivebenker i små parker nedover i Bogstadveien, sushirestauranter og billig, indisk mat. Likevel skal jeg flytte fra den nye hjembyen min. Til Telemark, som i følge Wikipedia ikke handler om annet enn nynorsk, haringfele, rånere, sølvsmedkunst, bunader, epledyrking og Henrik Ibsen.

Og jeg skal ikke til Porsgrunn eller Skien. Hah! De er jo nesten byer, ikke sant? Jeg skal ikke til wannabe-sørlands-kystbyen Kragerø. Det er for idyllisk, folk betaler jo for hytte der. Notodden? Vi nærmer oss, men det er fremdeles for mye by. Seljord? Litt for mye skog, vi skal et sted som er litt mer sentralt og litt mindre beryktet for sjøorm.

Stedet er Bø, mine damer og herrer. Jeg har, som tidligere nevnt, kommet inn på forfatterstudiet der, og gleder meg veldig. Likevel betyr det jo at jeg må flytte fra storbyen til ingen kunne tru at nokon kunne bu. Sa jeg bu? Jeg mente BØ.

Uansett: Mr. Jackson, svigerfamilien og jeg bestemte oss for å ta en nærmere kikk på fasilitetene. Dette betydde en idyllisk biltur på fire timer gjennom vakre, grønne vestfold-landskap og frodige Telemarks-strøk til vi kom til…..et veikryss.

Veikrysset het Bø. Det hadde en togstasjon, en hovedgate, en rundkjøring, et par hoteller, noen fillete, skitne butikker og et par «restauranter» med suspekte navn. De mest bemerkelsesverdige het «Stallen» og «fjoset»- fjøset, hvis du er noe så unorsk som bokmålsbruker.

Jeg bytter altså ut Java, Valkyrien Kaffe og Tehus, Kitty Sushi, Colletts Café og Mecca med utesteder som er oppkalt etter en julekrybbe nær deg og Gastro og Gutta på Haugen med Rema og Sparmat. Ja, de har bokhandel. Ja, de har «kino». Ja, de har «kaffebar». De har også skihopp og en klesbutikk som får til og med en antimote-fantast som meg til å vurdere å gå patetisk shoppingbananas før jeg flytter dit.

Høgskolen ser likevel lovende ut, og gleder meg til å komme i gang med skrivingen for fullt. Stakkars Mr. Jackson, derimot, må gå på informatikkstudiet på selvsamme høgskole; en linje som kan skryte av gratis, sponset Microsoft-programvare til alle it-studenter. Godt jeg har min egen Linux-pc.

Min indre femåring er selvsagt mest gira på at vi flytter så nærme Sommarland Badepark, og alt av slekt og venner ser med gru frem til at jeg kommer til å kjøpe meg et ukeskort før studiestart og dytte alle ungene ut av sklia mens jeg hviner som…den gale damen jeg er. Og hva skal jeg rope til barna for å få alle fornøyelsesparkens fasiliteter for meg selv? «BØ!» selvfølgelig.

23 Comments »

Jeg fikk brev fra Høgskolen i Telemark i dag. Jeg har kommet inn på forfatterstudiet, og flytter til Bø til høsten. Jeg har allerede laget Bø-vitser nok til å irritere vettet av Mr. Jackson og svigerfamilien, og kommer til å ha tegnet meg en spøkelsesmaskot som kan være med meg første skoledag før kvelden er omme. Egentlig skulle jeg fått vite om jeg kom inn rundt den 9. juni en gang, men fikk beskjed om at jeg stod på venteliste. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg gitt opp studieplassen da jeg fikk brevet. Nå har jeg brukt ettermiddagen på å danse rundt, lete etter leilighet i Telemark og planlegge alt jeg faktisk skal få tid til å skrive.

Siden man tross alt blir tatt opp på opptaksprøve, tenkte jeg at jeg skulle publisere novellen som fikk meg inn på skolen. En feiring av skjønnlitteratur og faderullan. Jeg pleier ikke egentlig å putte lengre, skjønnlittærere saker på bloggen, men idag gjør vi et unntak. Tross alt blir dette tredje innlegget maniske meg publiserer dette døgnet. Er man gal så er man gal. Enjoy.

Det som skjedde dagen jeg ble gal
«Hallo,» sa jeg til speilbildet. Det var litt tilfeldig at jeg sa det, jeg vet jo at speil ikke kan snakke. Kanskje var det fordi jeg gikk og småpratet med meg selv hele tiden for å holde den verste fylleangsten unna? «Skal vi sjå: Litt cola, tenker jeg. Kaffe? Nix. Uff, som du stinker. Dusje er en fin plan.»

En ting er sikkert: Jeg var ikke forberedt på at speilbildet skulle svare. «Hei hei» sa det morgenfriskt. Du vet når du skraper lodd og det står 100.000 to steder og 10.000 ett sted og du blingser og blunker og håper du har vunnet gjeldslette og sydentur, selv om du egentlig ser at det ikke er noen gevinst der? Sånn var dette, bare omvendt.

Jeg blunket, gnidde meg i øynene og forventet at det smilende speilbildet skulle forvandle seg til en shabby, heslig morgengrimase. Men hver gang jeg åpnet øynene, så jeg meg selv stå der som en rødhåret Synnøve Solbakken, frisk og fregnete med et blendende smil. Alle har hørt de sære spiritist-historiene folk er så opptatt av på slutten av barneskolen, om hvordan du kan forandre fjeset ditt til en grusom djevelmaske i speilet om du står i tussmørket og teller til tretten. Nå var det jeg som følte meg som djevelmasken. Speil-jenta var en blidere, mer opplagt og mer velstelt utgave av meg.

Langsomt, så langsomt at jeg skulle gi speilbildet tid til å ta meg igjen, lot jeg hånden gli gjennom håret. Speiljenta fortrakk ikke en mine. Iskaldt noterte jeg at hun hadde håret trukket stramt tilbake i en hestehale, mens mitt var en diger, tupert tjafs med hårspray og skum. Et kjapt blikk ned på bekledningen min gav meg det endelige svaret: Ja, noe var alvorlig galt her. Mens jeg hadde en utringet topp ,skjørt og et par pinlig raknende nylonstrømper på meg, hadde jenta i speilet på seg stramme jeans og den store, grønne militær-skjorten min. Jeg stod dørgende stille et par sekunder. Hun smilte, satte hendene i siden og flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

Skriket måtte komme. Opp gjennom halsen, ut gjennom munnen. Det ljomet i baderomsveggene. Et desperat øyeblikk fikk jeg det for meg at om jeg bare gjorde kraftige nok bevegelser ville speilbildet bli nødt til å herme etter meg igjen. Jeg hoppet og spratt, viftet med armene, skrek, brølte, og danset fugledansen. Selv ikke mitt mislykkede forsøk på å stå på hodet fikk jenta i speilet til å lee på så mye som et øyelokk. Hes og andpusten falt jeg sammen på dolokket.

«Det nytter ikke.» lo speiljenta. «Jeg kommer ikke til å herme uansett hvor mye du spreller, men bare fortsett. For all del, du trenger litt trim.» Hun kløp seg selv i sideflesket. «Du kunne spart deg en del av søppelmaten og potetgullet med dipp.» Fornærmelse og sjokk , kombinert med en stor dose mangel på forståelse gjør noe med formuleringsevnen din. Alt jeg greide å si var: «Øh?»

«Jeg er tatt ut i streik» sa jenta i speilet. «Jeg er ikke på jobb, jeg er ute av drift.» «Streik?» sa jeg. «Ja» sa hun. «Streik…» sa jeg. «Det betyr jo at du er en person av noe slag, ikke bare en refleksjon av meg?» «Korrekt. Jeg er en ordentlig person i massevis. Jeg jobber bare slaveskift som hermegås for utakknemlige drittsekker som tar meg for gitt.»

«Men er du meg? Du ser jo helt ut som meg?» «Akkurat nå ser jeg betraktelig bedre ut enn deg!» Hun lo høyt. «Du ser ut som om du har sovet ute i en grøft i natt!» Jeg overså alle de ekle kommentarene hennes. Jeg ville til bunns i dette. «Det du sier,» sa jeg prøvende, «er at du alltid følger etter meg og hermer alle bevegelsene mine, utseende og klærne?» «Ja, jeg er ditt livs galeislave. Det er speilbildenes grusomme tilværelse. Vi læres opp fra vi er bittesmå til at vi skal tjene og føye oss etter Herren i alt, og lever trange, fangede liv der vi for det meste prøver klær og lager trutmunn mens vi tar på oss maskara. Og så jålete som du er,» skjøt hun inn, «får jeg jævla lite fritid.»

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet. Hadde hun vært der hele tiden? Sittet stille som en mus mens jeg klippet håret eller ble sminket før en teaterforestilling? Uten å si et ord og uten å velge det selv? «Hva er det dere vil oppnå med å streike, da?» spurte jeg. «Hva er kravene deres?» «Åh!» sa hun, øynene skinte. Jeg ble satt ut av å se på henne. Jeg betraktet jo en utgave av meg selv som levde sitt eget liv, og det var rart å se sitt eget kroppspråk utført av noen andre.

«Vi har mange vanlige krav, som åttetimers dag, helgefri og overtidsbetaling. Helligdager blir det selvfølgelig tredobbel lønn, og jeg skal ha rett på fire ukers lønnet ferie. I tillegg krever vi smusstillegg og retten til å reservere oss mot ubehagelige aktiviteter. Jeg krever for eksempel fullstendig fritak fra kviseklemming, nesepilling og all bruk av speil under besøk hos gynekolog og tannlege. Sånne «Kvinne-kjenn din kropp»- øvelser med med å brette ut underlivet ditt foran speilet krever vi landsomfattende forbud mot. Det min fitte du tvinger meg til å vise frem! Snakker om overgrep!

Ellers vil jeg være med i planleggingen av hva slags garderobe du skal ha. Neste gang du handler klær eller vil ha en ny frisyre - spør meg! Det er ikke bare du som må gå med den stygge, rosa kasjmirgenseren. Treningstimer i rom med speil skal lønnes på samme måte som overtid, og enhver seksuell aktivitet foran et speil er forbudt, uavhengig av om jeg får betalt eller ikke. Nei, jeg er ikke prostituert, og nei, jeg vil ikke være din private pornostjerne.» Hun trakk pusten og smilte bredt etter den lange tiraden. «Noen spørsmål så langt? Du burde ta notater.»

«Mener du,» jeg prøvde å sortere all informasjonen, «at jeg skal betale deg for å være speilbildet mitt?» «115kr timen, tenkte jeg. Det blir 230 kr timen i helgene.»

«Jeg er student, jeg har ikke råd til en fulltidsansatt! Og fri på kveldstid og i helgene? Jeg kan ikke gå uten speilbildet storparten av uken - folk kommer til å tro at jeg er en vampyr!» «Vel, det blir lønnet speilbilde eller ikke noe speilbilde.» Hun la armene i kors. Jeg lot pekefingeren gli over speilflaten. «Det er ingen måte jeg kan nå deg på, er det vel?» Hun ristet på hodet. «Vi er nærmere hverandre og lengre unna hverandre enn du tror.» Hun satte seg tilbake på dolokket i baderommet bak henne, som var helt identisk badet jeg satt i. «Er det et hus makent mitt hus bak den døren der inne hos deg?» spurte jeg. «Nix.» sa hun. «Det er bare teaterkulisser.» «Åh.» sa jeg. Det gjorde verdenen speiljenta levde i til enda fjernere og rarere enn jeg hadde forestilt meg.

Vi satt taust et par minutter og jeg studerte henne, lette etter forskjeller på henne og meg. Hadde hun en føflekk for mye? Viste hun tegn til at det røde håret hennes bare var en parykk? Hun begynte å bli urolig inne i speilet, og skiftet stadig sittestilling på dosetet. Gradvis begynte jeg å herme etter henne. Hun la det ene benet over det andre, jeg la det ene benet over det andre. Hun rettet seg opp i ryggen, jeg rettet meg opp i ryggen. Slik fortsatte vi en liten stund, før jeg lot hånden min skli opp og trakk håret mitt bak øret. Hånden til speiljenta fulgte automatisk min bevegelse. Jeg reiste meg og gikk mot vasken, hun kopierte meg som i refleks før hun plutselig avbrøt seg selv og skrek til. «Slutt med det der!» «Gammel vane vondt å vende, hm?» flirte jeg. Hun så ut som om en tørrlagt alkis som har blitt fersket med en dram til munnen. «Det der var unødvendig.» sa hun.

«Jeg prøver bare å bevise at du kommer til å speile bevegelsene mine selv om jeg ikke betaler deg.» Jeg fikk bare geiping til svar. «Dessuten,» sa jeg «er det mye som ikke henger på grep her. Hva skal du gjøre om du ikke speiler bevegelsene mine? Hadde du virkelig streiket, ville du vel bare forsvunnet når jeg stod foran speilet, og så kunne jeg hatt det så godt? På meg virker det som om noe holder deg der du er, og hva du skal med pengene mine da, det skjønner jeg ikke. Du kan jo ikke gå og kjøpe noe.» Hun bare stirret på meg uten å si noe. Jeg var på riktig spor. «Denne streiken din er ikke særlig gjennomtenkt, rett og slett. Hvor mange er dere egentlig som streiker?» Plutselig så det ut som om hun krympet ti centimeter. Skuldrene hennes krøp opp til ørene og hun slo hendene for ansiktet. «Det er vel strengt tatt… bare meg.»

Jeg lo høyt av lettelse. «Da beklager jeg, frøken, men jeg kommer ikke til å gi etter for kravene dine. Jeg kommer rett og slett til å gjøre følgende: Se meg mindre i speilet.» Med den replikken tok jeg speilet av kroken det hang på, og snudde det med den grå siden frem, før jeg hoppet i dusjen. Så ufattelig intelligent jeg var! Etter en dusj som tok med seg mye av den verste fylleangsten, fremstod hele speilaffæren som enda mer mystisk.

Ingen panikk, forsøk å resonnere, Live. Hva er det som skjer her? Den første tanken var jeg blitt gal og innbilte meg ting. Det at jeg lurte på om jeg var blitt gal, skulle jo ellers være et tegn på at jeg ikke var så gal, hadde min iherdige lesing av Illustrert Vitenskap og psykologiske thrillere lært meg. Og likevel - speilet snakket til meg. Galskap var en mulighet.

«Smil til det skjulte kamera» var også sannsynlig. Jeg hadde sett TV-programmer der de gjorde speiltriks før, men det var flere ting som ikke stemte overrens med den teorien: For det første måtte de grave opp noen som så akkurat ut som meg å få noen til å være min dobbeltgjenger i speilet. Jeg har ingen tvillingsøster, og det skal mye til å grave opp ukjente Live Torgersens dobbeltgjenger bare for å kunne gjennomføre et sånt stunt. For det andre var ikke speilet falskt. Det var ikke egentlig et vindu med en skuespiller bak, for jeg hadde jo tatt det ned fra veggen. Dessuten burde kamerateamet avslørt seg nå. Nei, jeg ble dvelende ved den mest absurde forklaringen: At speil-Live snakket sant. At speilbildene var levende individer, blindpassasjerer i livet mitt.

Jeg subbet ut på soverommet med et håndkle rundt kroppen og skannet rommet på jakt etter noe rent å ha på meg. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en gris. På rommet mitt ser det ut som Al-Qaida har bombet en H&M-butikk og en IKEA-utstilling, for deretter å blande restene sammen med skitne tallerkner og brukt snørr-kleenex. Jeg rotet rundt i noen av kleshaugene på jakt etter rene truser og åpnet et par kommodeskuffer uten hell. Kanskje det lå noe rent i klesskapet?

«Du trodde ikke du skulle slippe unna så lett?» Jeg hørte stemmen hennes så fort jeg gløttet på døren til garderobeskapet. Føkk. Jeg har jo et speil på innsiden av skapdøren. Det hadde jeg glemt. «Det nytter ikke å rømme fra meg!»

«Hva kan et speilbilde gjøre mot meg?» Jeg merket at jeg hørtes enda mer spydig ut enn jeg hadde tenkt. «Du er virkelig dummere enn du ser ut til.» Hun gliste fra øre til øre.
Så begynte hun å rope: «Streikevakt! Streikemakt! Vi skal slåss mot speilforakt!» Hun marsjerte frem og tilbake foran meg, skrek og hoiet. «Stopp! Stopp med en gang!» Jeg fant truser, jeans og t-skjorte, luktet på et par sokker og halte dem på meg uansett hvor surt de stinket. «Jeg stopper ikke før du går med på kravene mine!» «Hør her! Jeg kan ikke være den eneste i verden med et deltids-speilbilde! Folk kommer til å tro jeg er sprø!» «Hah! Se hvordan folk reagerer på at du har et støyende og opprørsk speilbilde, du!»

Jeg visste hun hadde overtaket. Jeg løp ut av soverommet, tok stua i tre steg og snappet med meg jakke og husnøkler før jeg hev meg ut døra. Hun viste fingeren til meg og laget prompelyder fra speilet i gangen idet døren smalt bak meg. Den friske luften roet meg ned, men bare for noen få sekunder. Hun var i butikkvinduene, i lakken på bilene og i sølepytten utenfor oppgangen min. Hun laget ufattelig mye bråk. «Hei! Jeg er LIVE TORGERSEN! Vil du se på rumpa mi? Se, jeg har en finger i nesen!» Jeg la på sprang nedover Vogtsgate.

Hun var i alle vinduene på trikken som kjørte forbi. Hvis jeg gikk inn på trikken, ville jeg være fanget sammen med henne. Kollektivtransport var ikke noe alternativ; t-bane og buss ville være like fatalt. «Jeg har en valk på magen jeg er veldig flau over! La oss ta en kikk, dere!» Hun trakk opp genseren og viste flesket idet trikken fór forbi. Hun visste faktisk alt om meg, og nå sladret hun. Satan, jeg slet. Et øyeblikk var jeg redd for at hun skulle være med trikkevinduene ut av syne og gjennom hele byen. Så innså jeg at hun var litt som skyggen min: Hun var der bare når jeg var i nærheten og kunne speile meg. Kom jeg meg til et fullstendig speilfritt sted, var jeg trygg. Jeg stod stille og glodde i to sekunder, så beinfløy jeg til Sofienbergparken.

Teorien min stemte. Jeg satt meg under et tre og var endelig i fred. Det var en midlertidig løsning, men jeg kunne senke skuldrene i to minutter. Parken var nesten folketom, selv om det var en lørdags formiddag. Det var bare noen gutter som hang ved et av lekestativene, noen joggere og et par som luftet hunden. Andre mennesker. Jeg ble helt varm innvendig av å se på dem. Det var det jeg trengte. Jeg måtte betro meg til andre mennesker.

Hånden min fant mobilen i jakkelomma før jeg fikk tenkt meg om, åpnet tastelåsen med et «bip» og trykket «R» på telefonlista. «Ringer Reidar» stod det på skjermen. Selvsagt ringte jeg kjæresten. Hva skal man med kjærester hvis man ikke kan ringe dem når livet blir litt for absurd? «Hei?» «Hei!» Han svarte nesten med en gang, men ordene stoppet i munnen på meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. «Ja?» sa han. «Er det noe?» «Jeg sitter i Sofienbergparken. Har du lyst til å komme ut hit?» «Joda! Jeg er ute og trener nå, men jeg kan være der om et kvarter!» «Supert! Da ses vi!» «Ok, hei så lenge!» Så satt jeg stille et kvarter, med nervene i spenn. Hvordan skulle jeg forklare hva som har skjedd?

Jeg så ham lenge før han så meg. Han kom joggende i bare t-skjorta, svett og smilende. Jeg vinket så han fikk øye på meg og fikk han over til meg. Det var så godt å kysse svett mann at jeg nesten ble på gråten. Så redd jeg hadde vært! Ingenting er skummelt når vi er to. Jeg snuste ham i halsgropen og boret nesen ned i den bløte huden. «Så glad du var for å se meg!» lo han. Jeg så opp, og der var hun. Hun rakk tunge til meg midt i pupillen hans, gliste og vinket. Hun var i øynene hans.
Før jeg visste ordet av det, hadde jeg revet meg løs og løp tilbake mot leiligheten.

«Live! Liiive!» Reidar skrek etter meg. Jeg snudde meg ikke. Jeg ignorerte alle sprellene hennes på vei opp gangen, rev opp døra og hastet inn på badet. Jeg kunne sikkert tatt oppgjøret med et hvilket som helst speil, men det virket riktig å gjøre det der det hele begynte. Hivende etter pusten, med slim og blodsmak i munnen kjente jeg at svetten piplet frem. Jeg snudde speilet med den blanke siden frem og blikkene våre møttes.

Hun lo. Det var en glad og ertende latter. «Hold deg unna kjæresten min!» Jeg sa det uten å tenke, floskler kommer gjerne av seg selv. «Det kan jeg godt. Hvis du virkelig vil ha en kjæreste uten et speilbilde i øynene. Vil du stirre inn i sorte, døde hull?» «Nei, men jeg vil ikke se deg danse Macarena der, heller!» «Da får du betale meg skikkelig!» «Hør her:» sa jeg. Jeg rettet opp ryggen, senket skuldrene og så rett på henne.

«Jeg kan ikke betale deg. Jeg skjønner det er forferdelig å være slave av mine bevegelser hele tiden, men det er ikke jeg som har bestemt at det skal være sånn. Jeg kan ikke noe for det, og det er urettferdig at jeg må legge om livet mitt på grunn av noe som ikke er min skyld. Jeg kan ikke betale det hvite ut av øyet for å få sminket meg! Jeg kan ikke slutte å speile meg på søndager! Du må ta til fornuft!» Hun ble stille et øyeblikk. Så steg sinnet opp i henne som rød saft i en mugge. Det nådde øynene hennes og jeg rygget bakover.

«Tror du at vi blir kvitt undertrykkelse ved at du synes synd på den du undertrykker? Når livet ditt tråkker på livet mitt, hjelper det ikke en dritt at du «forstår». Skal ting bli annerledes, må det bety færre privilegier for deg. Ja, du mister makt, og ja, det er ubehagelig. Jeg kommer til å tvinge deg til å gi opp de privilegiene du har hatt.» Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg prøvde å se for meg et liv der jeg timebetalte speilbildet mitt. Jeg prøvde å se for meg hvordan jeg skulle forklare det til andre.
Det gikk en krusning over bildet i speilet, som en signalfeil på et gammelt fjernsynsapparat. Det ble snø og flimmer i kanten av speilet.

«Hva skjer?» spurte jeg. Speil-Live var kritthvit i ansiktet og så ut som om hun lette etter et sted å rømme. Det dukket opp en skikkelse i grå uniform ved siden av henne. Hun hylte som besatt. Uten å foretrekke en mine, tok skikkelsen opp en liten fjernkontroll av lommen, siktet på henne og «skrudde av» lyden hun laget. Hun hulket og hylte så ansiktet ble helt fordreid, men det kom ingen lyd.
Jeg stod og så på meg selv skrike, på at noen tok på meg håndjern og førte meg bort. Det kom flere grå skikkelser i uniform. En gikk frem til speilet og henvendte seg til meg. Stemmen var kjølig og litt metallisk:

«Speilbildet Deres er defekt. Vi beklager bryderiet det har skaffet Dem. De kommer til å motta et nytt innen få minutter, uten ekstrakostnader. Igjen, vi beklager det inntrufne.» Det var mye jeg ville si, spørsmål og protester vellet opp, men de forsvant før jeg rakk å si noe annet enn «Vent!» Speilet var helt tomt. Jeg stirret inn på mitt eget tomme bad. Hodet mitt var like tomt.

Hendene hennes var det første som kom til syne, så omrisset av kroppen, deretter fjeset og til slutt hele henne. Hele meg, for hun hadde mine klær, min hårfrisyre, mitt jagede ansiktsuttrykk. Jeg løftet hånden og speilbildet fulgte bevegelsen perfekt. Jeg reiste meg fra dosetet. Hun reiste seg samtidig. Vi var helt synkronisert. Da jeg begynte å gråte, gråt hun også.

———-
Hang du med så langt? Yay!

23 Comments »

Virrvarr: Du hjernen?

Hjernen: Hvis dette blir en av de teite «Si meg, er du alene?»-samtalene, så vil jeg ikke snakke med deg.

Virrvarr: Nei, dette er ikke en DeLillos-dag. Vi har fått en masse skjemaer vi må fylle ut sammen.

Hjernen: Jaha? Hvis du har gått med på å hjelpe Norsk Gallupp å kartlegge forbruket ditt av sparepærer igjen, så ikke regn med meg.

Virrvarr: De vil kartlegge aktiviteten vår og stille en diagnose på oss.

Hjernen: WTF? Diagnose?

Virrvarr: En endelig diagnose, ja.

Hjernen: Hva mener du med endelig? Betyr det at vi har en diagnose og du ikke har sagt det til meg?

Virrvarr: Vi har en temptativ diagnose. Det er den pene måten å si «arbeidsdiagnose» på. Alle på galehuset skal behandle oss som vi har arbeidsdiagnosen til de har Helt Sikre resultater.

Hjernen: Og det har ikke falt deg inn at det er litt uhøflig å ikke informere hjernen din om hva fagfolket mener er problemet dens?

Virrvarr: Hysj nå. Hjelp heller til med å fylle ut skjemaet. «Tror du at dukan gjette hva andre mennesker tenker? Og tror du det aldri, sjelden, noen ganger, ofte eller svært ofte?»

Hjernen: Du får ikke ha hemmeligheter for meg! Hva er det psykiateren har sagt?

Virrvarr: Vel, først trodde de at jeg var schizofren, men de fant ut at jeg mangler det antisosiale tendensene. Jeg bruker for lite av tiden min på å gjemme meg i klesskapet og telle tærne mine til det.

Hjernen: Schizofren? Maken til vrøvl. Jeg ville merket om jeg var schizofren, tusen takk. Hva fikk dem til å tro det?

Virrvarr: Det er disse plagsomme stemmene, ikke sant…

Hjernen: Plagsomme stemmer? Jeg foretrekker å se på dem som hyggelige samtalepartnere! Våre mentale Platon-dialoger, det er det de er.

Virrvarr: Ja, jeg prøvde å forklare det til psykologen, men hun ble ikke overbevist. Uansett, de har gått bort fra den diagnosen nå.

Hjernen: Og hva har de kommet frem til istedet? Er vi personlighetsforstyrrede? Paranoide? Nevrotiske? Klin kokos?

Virrvarr: Njet. Vi er manisk depressive.

Hjernen: Hmjasså.

Virrvarr: Det høres kjent ut, ikke sant?

Hjernen: Altså. Vi er deprimerte i perioder. Også fungerer vi bra i perioder.

Virrvarr: Fungerer vi ikke litt vel bra i perioder?

Hjernen: Dette høres ut som et sleipt lurespørsmål. Man kan vel ikke funke for bra? Vi er produktive, blide, aktive og svært effektive i perioder.

Virrvarr: Så aktive at vi må stå opp klokken fire om natten fordi vi bare måå bake verdens mest kompliserte kake?

Hjernen: Nattbaking er en helt anstendig hobby.

Virrvarr: Naken nattbaking, også?

Hjernen: Hysj! Det var et engangstilfelle.

Virrvarr: Dét var naboen som så oss sin fortjeneste.

Hjernen: Jeg skjønner ikke hvor du vil hen?

Virrvarr: Jeg tror at når man er så glade og aktive som vi er, heter det «manisk».

Hjernen: Mulig du har et poeng. Det er fint å være manisk, dog. Det er praktisk.

Virrvarr: Ja, storparten av tiden er det praktisk. Det er ikke praktisk å begynne på tusen prosjekter, kjøre rutsjebane ned i den mentale kjelleren og så bli selvdestruktive fordi vi ikke klarer å fullføre alle prosjektene vi startet da vi var maniske.

Hjernen: Jeg liker ikke dette. Hvis vi får den diagnosen, betyr det at jeg har en sykdom. Det suger å være en syk hjerne, hvis du ikke har fått det med deg.

Virrvarr: Jeg synes det er litt fint om det viser seg at du faktisk er syk.

Hjernen: Jaha? Hvorfor det?

Virrvarr: Fordi da er ikke all faenskapen du finner på vår feil. Da skyldes det biokjemi, ikke manglende gjennomføringsevne.

Hjernen: Poeng.

Virrvarr: Det er en ganske stigmatiserende diagnose…

Hjernen: Til blokksberg med stigmatiserende! Vi er et knallteam, uavhengig om humørsvigningene våre har et skummelt, klinisk navn!

Virrvarr: Eh. Du er klar over at de kommer til å ville medisinere det påståtte knallteamet vårt?

Hjernen: Nei, de kommer til å ville medisinere det som får humøret vårt til å oppføre seg som en jojo uten grunn. Stor forskjell.

Virrvarr: Jeg håper vi kan klare oss uten dop.

Hjernen: Vel, det er ikke du som er hjernen av oss to, da! (Hehe)

Virrvarr: Hold kjeft og hjelp meg å fylle ut skjemaer. Vi må ta «Hvor gal er du?»-testen for at de skal kunne si noe helt sikkert.

Hjernen: Du er klar over at vi må lære oss masse bipolar-vitser? Vi burde hatt en t-skjorte eller ti: «Jeg ble mentalundersøkt, og alt jeg fikk var denne dumme diagnosen» osv.

Virrvarr: Arg. Og DER ble du manisk. Hvis du får meg til å lage bipolar-bling-bling hele natten, blir jeg sur…

Hjernen: «Jeg er ikke effektiv, det er faktisk en sykdom!»-buttons hadde vært bra!

Virrvarr: Eller så kan vi språkvaske boken vår hele natten til du blir deprimert igjen.

Hjernen: Utmerket alternativ.

Virrvarr: Så kringkaster vi hvor gale vi er i samme slengen?

Hjernen: Hjerne for meg ^_^

37 Comments »

En liten tekst for å forklare de søte, små nerdene i livet mitt hva som er i veien med meg om dagen. Hvis du ikke skjønner bæret: Så bra for deg. Hvis du skjønner bæret: if u c4n r34d th1s u r34lly n33d t0 g37 141d. Hvis du skjønner bæret og mener at jeg bruker feil ord feil sted: Kunsterisk frihet.

Jeg sliter med emosjonelle regresjoner. Jeg er trist uten grunn, desperat fordi jeg er trist og trist fordi jeg er desperat. Problemet er crappy software med dårlig funksjonalitet. Selvfølgelig - jeg vet hvem søppelprogrammererne er. At de har skrevet selvmotsigende, bloated kode som brekker på de rareste tidspunkt. Psykologen min og jeg lager bugrapporter.

Problemet er å implementere løsningene vi kommer frem til etterpå. Endringer i kjernefunksjonalitet tar tid. Dessuten bruker hjernekode lang tid på å kompilere, og har jeg fikset én bug, fører den fiksen til en ny.

Dermed har jeg først detektivarbeidet hvor jeg brekker på tilfeldige tidspunkt, så det møysommelige arbeidet der jeg spesifiserer nye løsninger. Make. Sudo make install. Egentlig burde jeg være fornøyd. Det er ikke alle mentale operativsystemer som har en synlig kommandolinje. Likevel kjører nok ikke hjernen min noe mer komplisert enn rotete slackware. Men den har ingen fucking manual jeg kan lese.

Blir feil type løsninger implementert setter jeg meg fast i dependency hell. “Hm, jeg kan ikke slette den feilen, fordi da brekker jeg der og der. Prøver jeg å endre det og det, kræsjer hele skiten.” Alle feilene og de redundante, gamle løsningene er avhengige av hverandre.

Jeg skulle ønske jeg kunne installere noe annet, men jeg vet at det egentlig er mye bra funksjonalitet jeg vil ta vare på, at det skjuler seg gode, orginale elementer inne i all spagettikoden. Jeg prøver å minne meg selv på dette de dagene jeg tenker at det ville vært best å slette alt sammen, de dagene jeg har lyst til å trykke på avknappen. rm Virrvarr.

Jeg skal komme tilbake i en ny og oppgradert versjon. Ting kommer til å gå bra. Det er bare det at mental bugtesting og fiksing tar en del tid. Bare vent og se ^_^

16 Comments »