Revolusjonært roteloft

Alan Moores monumentale verk blir film i disse dager. Du kan se traileren her. Tegneserien endret amerikanske tegneserier for godt, både ved å tvinge frem betegnelsen «graphic novel» og ved å tvinge frem hva slags rettigheter serieskapere hadde ovenfor forlaget sitt. Tidligere var det slik at serietegnere og serieforfattere ikke ble navngitt i utgivelsen, og de fikk ikke betalt for å være noe annet enn arbeidere i en «tegneseriefabrikk».

Da Watchmen kom, var den rett og slett for bra til at DC Comics ikke kunne gi forfatteren og tegneren av den kreden de fortjente som forfatter og tegner. Alan Moore tvang frem oppfattelsen av tegneserier som kunst i USA ved å lage banebrytende bra serier. Til sammenligning vil du ikke se hvem som har skrevet eller tegnet en Disneyhistorie i en hvilken som helst Disney-utgivelse idag.

Første gang jeg leste Watchmen var siste året på videregående. Jeg skulle begynne å skrive årsoppgaven min om tegneserier- for uinvidde er det steinerskolens svar på eksamen; et år du bruker på å fordype deg i et bestemt emne. Jeg kjente Alan Moores verker fra før av. Rekk opp hånden de som har gått glipp av klassikere som V for Vendetta og From Hell? Nettopp. Etter at den ble film har mange fått med seg The League of Extraordinary Gentlemen, også.

Jeg hadde grøsset meg gjennom Swamp Thing, slukt A Disease of Language og ledd av Tom Strong. Da min gamle, gale kunstlærer dumpet Watchmen i fanget mitt sammen med en haug av eksprimentelle klassikere innen sjangeren og sa: «LES!» kjente jeg at jeg grøsset bare ved synet av Moores navn. Ikke bare var han mannen som endret amerikanske tegneserier, som skapte den postmoderne superhelten, han var også Neil Gaimans læremester. Moore og Gaiman er like viktige for graphic novels som Barks og Rosa var og er for Donald, til sammenligning.

Men Watchmen: Du må lese den. Det er en ordre fra bloggende hold. Ikke les den fort. Ta deg tid til å sluke de langsomme detaljene.

Legg merke til hvordan Moore kjører tre-fire fortellinger parallellt over noen sider, og hvordan teksten fra den ene fortellingen står i ruten med bildet fra den andre fortellingen, og hvordan tekst og bilde «svarer» hverandre og utfyller hverandre perfekt.

Dvs: Envher kommentar i én fortelling er også en perfekt svarkommentar til enhver hendelse i den parallelle fortellingen. Uten å ødelegge flyten, selvsagt. Se eksempelet fra åpningen av serien under:

La deg bli forvirret. Det er meningen at du skal føle deg sliten, nedbrutt og redd. Husk at vi er under den kalde krigen. Alle helter er døde. Alle superhelter og superskurker er pensjonert. Batman-klonen har fått vom og angstanfall. Superskurken du alltid jaget sitter tannløs og ensom i trygdeboligen sin.

Vær klar over at den avdøde i mordet du skal etterforske er en drittsekk som voldtok moren din. At du skal hevne en krigsforbryter fra Vietnam, og ingen andre.At den du elsker mest er kreftfremkallende. La deg trollbinde over tre hundre sider av noe du tror er en klassisk kamp mellom godt og ondt, før superskurken lager verdensfred før han skyter alle vitner og helten du har fulgt og fått sympati med viser seg å være nazist.

Sorg, bitterhet, og en endelig løsning der du ikke lager omelett uten å knuse noen tusen egg, fortalt på en måte som får deg til å bli engasjert, fortvilet og føle deg liten. Alan Moore har tatt essensen av postmodernismen og den kalde krigen, mixet det med eksistensiell angst og latt Dave Gibbons gi det et svært tradisjonelt, stilrent superheltformspråk. Farvene er techicolor-grelle med vilje, og rutenettet er likt oppstilt på hver eneste side. Du må forresten ikke glemme den sorte, burleske humoren, som når den maskerte «helten» Rorschach blir sendt til psykiater og må ta Rorschach-testen.

Jeg vet ikke hvordan det vil gjøre seg som film. Helt ærlig. Jeg har sett 300 og sammenlignet med tegneserien, hvilket gjør at jeg har tro på regissøren når det kommer til å beholde stemningen og autensiteten. Men fortellerteknikken? De parallelle historiene? Måten du blir lurt, rundlurt og lurt igjen av forfatteren? Nei, bare les den. Den finnes til og med i en anstendig, norsk oversettelse i disse dager. Gå på Outland, kjøp den og les den.

10 Comments »

Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.

Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.

Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:

Legevakt-overlevelsesutstyr:

Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».

1. Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
2. Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
3. Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
4. Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
5. Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
6. Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
7. Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
8. Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
9. Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
10. Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
11. Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.

Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.

20 Comments »

«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.»
Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig - og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»

Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.

Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.

Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»

Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.

Her er noen ting du bør vite:

1. Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
2. Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
3. Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
4. Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
5. Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
6. Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.

Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.

22 Comments »

Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

46 Comments »

Dette innlegget startet med en prat mellom Mr. Jackson og meg som gikk følgende:

Virrvarr: Hahah, uffameg! Les denne fryktelige artikkelen om tarot og horoskoper! Jeg fatter ikke at folk tror på sånt!

Mr. Jackson: Vel, du har jo spådd folk så lenge jeg har kjent deg?

Virrvarr: Jo, men jeg vet jo at det bare er tull!

Mr. Jackson: Så da…lurer du folk? Er ikke det litt hyklerisk?

Virrvarr: Hmjooo. Sannelig.

Enden på visen ble at jeg satt meg ned og grublet på hva slags triks jeg bruker når jeg har spådd folk i hånden, analysert dem nummerologisk, lagt tarotkort for dem, kastet runer og tolket dem astrologisk. Som du sikkert skjønner har jeg et bredt reportoar og solide spådame-skillz. Jeg mener selv jeg går «Klarsynte Kassandra» og venninnene hennes i Dagbladet en høy gang, jeg en troverdig spådame. Og likevel, jeg er fullstendig klar over at jeg hverken har overnaturlige evner eller at spådommsverktøyene mer spesielle redskaper enn en fillete kortstokk, trebrikker med tusj-tegninger og en del opplysninger jeg har lært utenatt.

«Hvordan kan jeg spå folk om jeg bare er en ateist med en kortstokk?» spurte jeg meg selv. For å finne svaret måtte jeg gå gjennom mine egne ritualer i hodet og tegne et kart over ting jeg sier og gjør uten å tenke lenger. Folk har hørt om meg, og jeg møter sjelden venners venner uten at de sier «Spå meg!» og rekker meg puselanken. «Kan du ikke ta med tarotstokken?» klynker venninnene. «Det er noe jeg bare måååå vite svar på!» Jeg spår folk på autopilot, følger strategier jeg lærte meg intuitivt for mange år siden.

Hvordan begynte jeg å spå folk om jeg ikke trodde på det selv? Ganske enkelt. Jeg trodde på det selv i mange år. Den senere tid har jeg kommet frem til at det er min tolkning alene som er «spådomskunsten». Linjene i hånden, kortene på bordet og tallene på arket er bare knagger jeg snakker ut fra når jeg setter i gang. Forståelsen skjer mellom den jeg spår og meg, kortene er bare noe som tar oppmerksomheten bort fra at jeg faktisk sitter tvers ovenfor et annet menneske og forteller dem hva de bør gjøre med livet sitt og hvordan det vil gå med dem. Ved enkelte anledninger har folk betalt meg mange penger for at jeg skal fortelle dem hva de skal gjøre med livet sitt. Hadde jeg vært sleipere, hadde jeg vært rikere.

Vel, det er ikke ofte en tryllekunstner avslører knepene sine: Dette er hvordan jeg spår deg så du tror at jeg er klarsynt.

Regel 1: Les alt, lær alt. Skal du være overbevisende, må du ha lest det meste som finnes av tilgjengelig matriell om området du vil bli sjarlatan innenfor. Dette har to funksjoner. Det første er å ikke bli fersket av folk som også har peiling på tarot-symbolikk og astrologi. Det andre er å virke esoterisk og opphøyd. Folk tror automatisk at alle som bruker fremmedord og faguttrykk snakker sant. Hva høres mest imponerende ut? «Ser du den streken her? Den handler om hvorvidt du har en sjette sans» eller «Ah- du har en intuisjonslinje på Lunaberget! Du har en uvanlig sjette sans!»? Snakk om kardinalegenskaper, bruk de latinske navnene på stjernetegnene og lær alle tarotkortene utenatt. Ren pugging er veien til troverdig løgn. At Narren er Merkurs kort har ikke noen betydning for om venninnen din bør bytte skole, men AKK så troverdig det høres ut.

Regel 2: Vær sær. Om du har rare ritualer rundt hvordan folk skal stokke Tarotkortene dine eller aldri spår folk når du har mensen fordi energiene blir forkludret, tror folk at det skjer noe spesielt de ikke er innvidd i når du spår dem. Altså må alt være sant.

Regel 3: Kroppsspråk. Du trodde jeg kunne se på linjene i hånden din at du var en åpen og selvsikker person? Hah- selv om jeg aldri har møtt deg før, sier måten du gir meg hånden din på om du er tøff eller sjenert. Slapper du av i armen, sier jeg at du er en avslappet person. Det er ikke magi, men menneskekunnskap.

Regel 4: Spioner på folk. Jo mer kunnskap du har om personen du skal spå før du spår dem, jo bedre effekt. Heldigvis har de aller fleste venninner som elsker å prate om sine venners privatliv, og siden en god sjarlatan har klisterhukommelse, vet du mer om offeret ditt enn offeret vet at du vet. Kan du komme med én spektakulær avsløring under en kortlesing eller håndanalyse, sluker vedkommende resten rått. «Du er hemmelig forelsket, er du ikke?» etterfulgt av en subtil hinting til hvem den utvalgte er, kan få hvem som helst til å dette av stolen. Andre slagere er å vite alles fødselsdato uten at de tror du vet det. En settning som «Du er Løve, det kan jeg se.» gjør alt du sier av svada etterpå til forgyllet sannhet.

Regel 5: Si opplagte ting. Påpek ting i dine venners liv dere begge vet, med utgangspunkt i kortenene eller linjer i hånden. «Du har vært langvarig syk» er jo en tragisk ting å si til Esquil, men jeg så det i hånden hans, dermed var det ingen generell observasjon. Har du ingen hemmelighet om offeret ditt du kan avsløre, kan to-tre opplagtheter veie opp. «Joda, det stemmer!» sier folk fornøyd.

Regel 6: Folk tror pene ting. Så lenge du sier rosende ting, kan du kjøre på. Ingen er kritiske til komplimenter.

Slik takler du skeptikere:

Det hender at sjarlataner møter folk som vil teste dem. Ikke bli sint, smil sukkersøtt og si: «Du er skeptisk, du!» når du snur det første kortet deres. Følg nøye med på hva du forteller vedkommende, og gjengi alt så ordrett du kan når hun stiller kontrollspørsmål til deg. Som regel gir skeptikeren seg med å bli spurt om å bli spådd to ganger for å se om du bare finner på. Vil vedkommende diskutere tarotkort som fenomen, så vis til historikk og svadaopplysninger. Si at du bare tolker kortene slik folk har gjort i generasjoner, og at det er opp til personen som blir spådd om det stemmer.

Vær så snill, folkens: Ikke tro på spådamer. Enten de tror på det de gjør selv eller ei, lar du faktisk en person som sitter og ser på bilder på pappbiter gi deg råd om hva du bør gjøre med livet ditt. Du finner ingen løsninger i kortene du ikke hadde allerede. Jeg har lurt nok folk ved å gi ukvalifiserte råd med linjer i hånden og papp-bilder som unnskyldning. Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Så- det vet du både hvordan sjarlataner tjener til mat på bordet og hvordan du skal avsløre dem. Bruk kunnskapen fornuftig. Ellers håper jeg ingen jeg har spådd blir sure. Alle spådamer er like mye lureri som meg (c;

Oppdatert: Det er selvfølgelig én spåmann jeg tror på! Det er Spillliv-Tomas! ^_^

23 Comments »

Jeg hadde to nyttårsforsetter for 2008. Det første var å ikke komme på galehus igjen. Det andre var å drikke mere te. En av to er ikke så verst (c;

Det var Engeline sin idé at jeg burde drikke mer te. Hun stilte på nyttårsaften med et imponerende utvalg, og fjetret et hel forsamling fulle mennesker ved å lage sjasminblomst-te foran øynene deres. Virrvarr ble hektet, og te kom i flere festlige farver en kaffe. Et logisk valg!

Jeg begynte med å kjøpe litt Twingings Chai og sveitsisk urtete på nærbutikken min («nærbutikk er et relativt begrep her, siden jeg bor på beste sentrum/vestkant og alle butikker har blåskjell, parmaskinke og trøffelolje til enhver tid), og drakk pliktskyldig chai-latte istedenfor kaffe når jeg var ute.

Likevel- som med det meste annet jeg driver med, klarte jeg ikke å gjøre et enkelt bytte av varme drikker uten at autisten i meg begynte å reagere.

«Hm.» sa en liten stemme inne i hodet mitt. «Det er jammen mye jeg ikke vet om te, gitt!»
Dermed begynte en intens lesing, prøvesmaking og innkjøp av mer lukseriøse te-typer (takk til Palais del thes) som resulterte i at jeg brukte 800 kr på tekanne.

Jeg hadde lest og grublet på hva slags kanne jeg skulle kjøpe, og kom frem til at jeg måtte ha det som jeg trodde het «Japansk sjøstjernekanne». Så jeg ruslet til tepallasset og spurte damen om hun kunne finne en sjøstjernekanne til meg.

«Jaha?» sa hun. «En hva da?» «En sjøstjernekanne!» Hun så rart på meg. «Er det  stjøpejernskanne du mener?»

Det var det selvfølgelig. Det virket jo også betraktelig mer logisk, siden kannen var stor, sort og tung, den minnet ikke det spor om noe stjerneformet dyr fra havet. En monsterkanne i jern, for ekstra fantastisk teopplevelse.

«800 kr for en tekanne?» spør venninnen min vantro.
«Den er i støpejern!» sier jeg.
«Wow. Du er Iron Woman, bare at du ikke har noe mektig våpen, men en tekanne. Jeg er imponert.»

Uansett- denne posten skulle ikke handle om hvor nerdete jeg er blitt når det kommer til te. Den skulle handle om alt jeg vet om te som ikke du vet om te, fun-facts alle som bare drikker Lipton Yellow Lable ikke får med seg. Jeg skulle spre det glade budskap, ikke henge ut meg selv.

Te-fakta:

• All te kommer fra én plante, Camellia sinensis. All appelsin, nype, sitron og urtesmak er tilsatt tebladene i etterkant. Roiboosh er ikke egentlig te, men en afikansk plante som trekkes som teplanten.
• Hva slags farve og smak teen har, kommer av om den har blitt fermentert og hvor og når den er plukket. Det finnes fire typer fermentering: Du har sort te, som har gjæret lenge, Wu-long-te, som er halvfermentert, grønn te, som ikke er fermentert og hvit te, som knapt er tørket. På mange måter kan du sammenligne ulike te-årganger og te-typer med vin. Smakssatte teer blir på denne måten teposens svar på Peach Canei.
• Tevann skal ikke koke, og grønn og hvit te skal ha nede i 60-70 graders vann.
• Klassisk kinesisk og japansk te skal drikkes bar, mens i den engelske tradisjonen kan man ha i melk og sukker. Dette gjelder likevel bare sorte teer.
• Russland er verdens største importør av te, og drikkepenger heter «tepenger» på russisk.
• I mange land er te regnet som en livsnødvendighet, og følger med i Røde Kors sine matforsyninger til sultrammede områder.
• Selv om tetradisjonen i Kina er nesten 3000 år gammel, var det britene som begynte tedyriking i India og Afrika, og den indiske tekulturen er ikke eldre enn den britiske okkupasjonen.
• Lukkede tesiler og teposer er som regel for trange til at tebladene kan folde seg skikkelig ut. Det beste er en stor og romslig tesil.
• Til vanlig skiller man mellom hele, tørkede teblader, biter av tørkede teblader og te-rusk. I Lipton teposer er det rusk og støv.
• Det er like ofte koffein i grønn te som i sort, og til og med hvit te kan ha et høyt koffeinnivå. Farven har ikke så mye å si om det er koffein i teen.
• En kopp te inneholder halvparten så mye koffein som en vanlig kopp kaffe. Koffeinen siver langsommere ut i blodet, og gir ikke et kick, men en følelse av klarhet og konsentrasjon, som er en av grunnene til at te drikkes av tibetanske munker før de mediterer.

20 Comments »

Vemod spurte meg: Hva skal egentlig til for at man får spise Guds ostekake og pusle med perler hele dagen i dette landet?

Og Virrvarr er ikke gnien. Hun deler gjerne mentalsykehusets hemmeligheter med de mindre opplyste. Slik blir du lagt inn på galehus:

Ikke alle veier fører til Hvitt Rom. Det er strengt tatt seks:

1. Fastlegen. Du bestiller legetime og sier ting som de er. (Eventuelt det legen vil høre, om du bare vil ha gratis ferieopphold på statens vegne ^_^) Fortell hvor lite du sover om natten, hvor stresset og fra deg du er, gråt en skvett og vis gjerne frem tegn på selvskading. Forklar at du er redd for å være alene, og trenger en time-out. Vips- så har du en rekvisisjon!
2. Psykologen din. Har du en hjernekrymper allerede, er det bare å møte opp og si: «Jeg er helt på tur. Du må legge meg inn.» Vedkommende sitter med hele rullebladet ditt, og synes nok du er mye galere enn det du har skjønt selv. Du kan gråte pent, smile dumt eller rable usammenhengende, psykologen fikser det som skal til. Pakk tannbørsten og gjør deg klar til et par uker på lukket avdeling.
3. DPS. For de unvidde betyr dette Distriktpsykiatriske senter, og befinner seg på ditt lokale sykehus. Orker du ikke vente på fastlegetime og mangler en psykolog, kan dette være en plan. Du møter opp og trekker kølapp, så skal et team med behandlere avgjøre om du skal legges inn eller ei. Ulempen med dette er at det er litt «Hvor gal er du?»-idol, og folka der skal ikke legge inn alle de har samtale med.

   Mange steder har de beskjed om å bare ta inn de sykeste på grunn av plassmangel. Her kan du velge to strategier for å «gå videre»: Enten så setter du deg i fosterstilling og hyler som en toåring i verste trassalderen, eller så pugger du svarene på alle psykiateres sjekkliste før du går. De spør alltid om det samme. Gi slipp på all verdighet og diskresjon.

   «Stemmer i hodet?» «Jess.»
   «Selvmordstanker?» «Jess.»
   «Har du tanker om å skade deg nå?» «Jupp.»
   «Føler du deg verdiløs?» «Åja.»
   «Tror du at alle du kjenner ville hatt det bedre uten deg?» «Helt klart.»

   Spar de virkerlige problemene dine med spennende halliser, skyldfølelse for den minste ting og hvor abnormt lite mat du spiser til psykiateren på sykehuset. DPS må høre det DPS vil høre. Begrens deg på sånne ting som forfølgelsesvanvidd og voldelige tendenser (med mindre der er reelt). Du har ikke lyst til å sitte på isolat og ha Securitas-folk utenfor døren din døgnet rundt når du først er innlagt.

4. Ambulanse. Denne er enkel og smertefull. Skad deg nok til at ambulansen må hente deg. Du blir lagt inn på akkuttavdelingen på somatisk, så triller de sengen din opp på galehuset når du kvikner til. Ulempe: Du kan risikere at ingen finner deg eller at du ikke får sagt fra til noen når du har skadet deg, og at ambulansen først kommer når det er altfor sent.
5. Politibil. Er alle løsningene over for slitsomme og omstendelige? Kle deg naken, mal rumpa blå og løp en tur på Karl Johan. Blott deg for barnehagebarn. Kle deg ut som Snurre Sprett og legg deg i Sinsenkrysset. Du har enveisbillett til galehuset og en spennende tur i politibil på null komma svisj. Ikke noe byråkrati her i gården.
6. Tvangsinnleggelse. Denne oppskriften er ganske lik oppskriften over, bare at du ikke trenger å bli utagerende. Det holder lenge at du begynner å sove på verandaen i studentkollektivet, snakke med duene og slutte å vaske deg for at noen av vennene dine skal begynne å diskutere muligheten for å tvangsinnlegge deg. Å bli tvangsinnlagt med vilje, er litt som å behandle kjæresten dårlig så han skal dumpe deg og du slipper den vanskelige samtalen. Fastlegen og psykologen kan også tvangsinnlegge deg om de synes du begynner å bli litt vel rar. Ulempe: Du har ingenting du skal ha sagt i forhold til når du vil ut av galehuset igjen. Artig: Du får kjøre politibil, siden ambulansepersonell ikke digger å hente folk som ikke vil hentes.

Da skulle det ikke være noen tvil om hvordan man skaffer seg opphold på et asyl nær deg.

(Virrvarr er fortiden litt permitert og litt galehuspasient. Det blir dårlig med kommentarsvaring fremdeles, er hun redd.)

12 Comments »

Noen observasjoner:

1. Du vet du er i trøbbel når du havner et sted der de fremdeles har røykerom. Nylig hjerteopererte sleper seg ut for å røyke på sykehusterassen, mens mentalpasientene har tre-fire røykerom til rådighet, trass i Dagfinn Høybråten og røykeloven.
2. Jeg er faktisk ganske frisk. Jeg eier Snikende Ullteppe, Sumobryter-babe i magetopp, Hypokonderen med psykose og Allahs 13 (og akk så snørrete profet) i mental stabilitet når som helst. Gud ligger på isolat og er heldigvis for feit til å henge i kantinen og forstyrre meg.
3. Flere av de andre pasientene skal også utgi bok til høsten. Den Virkerlige Kultureliten møtes på psykiatrisk. Det er bare å legge seg inn, Avil. ^_^
4. Sykehusmat har gode og dårlige sider:
   God side: Du får sukkerfri dessert!

   Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.

   Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.

5. Alt er selvmordssikkert. Håndklærne er så små at du ikke skal kunne henge deg i dem, dusjen så kald at du ikke kan skolde deg, alle kopper og askjetter er i hardplast. Jeg er på «ganske frisk»-avdelingn. Det innebærer luksus som at jeg får ta med ting på rommet uten å bli ranskaket hver gang. Og det å få låse dodøren etter seg.

29 Comments »

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

29 Comments »

En av mange gode grunner til å ha blogg, er at man kan skryte litt av seg selv ^_^

Jeg har vært med å lage designet og html/css på de nye nettsidene til radiOrakel, Norges eneste kvinneradio, og stilsettet er basert på en tegning jeg har laget.
Så selv om bloggen min bare har et kjedelig WP-template, vet jeg hvordan man skal gjøre ting hakket mer spesialtilpasset. Jeg er bare lat.

Sidene ble langsert i går, og det ser omtrent sånn ut nå før det kommer mange nyheter på plass.

15 Comments »