Revolusjonært roteloft

Ah, Oslo Legevakt. Du skyndter deg ned med taxi siden du har utrolig vondt, og ender opp med å sitte tre timer i kø for å få komme inn i samme gang som legen , for deretter å få sitte en time i kø før legen tar deg inn, en time i kø for å ta røntgenbilde og en time i kø for at legen skulle se på røngenbilde.

Noen er mer drevne ventere enn andre. Min favoritt var en gammel mann som hadde klok av skade pakket picknick-kurv, termos, pledd, lesestoff, smertestillende og en pute til å ha i nakken. «Det hender det tar litt tid, og kan man jo ha det koselig mens man venter», sa han og delte ut varme vafler og ballerinakjeks til småjenter med øreverk og joggere med forstuede ankler.

Dette gav meg idéen til et slags «legevakt- survival kit», som består av en del du har stående ferdig pakket til enhver tid. Jeg deler det geniale systemet mitt med dere, kjære lesere, slik at dere enklest mulig kan få en mer behagelig venteromsopplevelse. Følg med:

Legevakt-overlevelsesutstyr:

Det er bare å innse det: Vi blir syke av og til. Vi snubler i trapper, får rare hevelser og utslett, akkutte smerter og skumle symptomer på rare tidspunkter du ikke kan ringe fastlegen på. Her er tingene du trenger å ha liggende klart i ditt «førstehjelpsskrin for å overleve helsevesenet».

1. Pledd. Drar du på legevakten når du føler deg pigg og opplagt? Nei. Du drar dit en sen vinternatt når du har 40 i feber og hoster som styggen sjøl. Den lungebetennelsen blir ikke bedre av at du hutrer på et venterom i fem timer.
2. Pute(r). Du kommer garantert til å ville sove eller legge deg ned.
3. Smertestillende. Sykepleierne har ikke tid til å hjelpe deg, og kommer til å mistenke at du er en narkoman skrulling som vil selge pillene langs Akerselva om du ber om noe sterkere en Paracet. Ta med ditt eget dop så du holder deg gående til legen får se deg.
4. Nesespray. Hvis du er forkjølet når du drar ned, vil opplevelsen garantert bli bedre av å få puste.
5. Ispose. Du kommer til å måtte vente hundre år på å ta røntgen av den armen.
6. Varmeflaske. Varme virker stressdempende og smertelindrende, og du kan fylle på nytt varmtvann på sykehusdassen. Lindrer alt fra ryggplager til øreverk mens du venter.
7. Lesestoff. Fordi Oslo Legevakt ikke har så mye som et gammelt Se og Hør-blad på bordene sine. Er du heldig, har noen glemt et VG alle slåss om. Fyll skrinet med tegneserieblader, pocketbøker, og kjedelige papirer du vet du burde lese, men ikke har ork til å se på ennå. Etter sju timer i den sofaen leser du telefonkatalogen med stor interesse.
8. Spyposer. Nei, pasientene som kaster opp kommer ikke foran i køen. Du konkurrerer med folk som har sprukket blindtarmen og stukket ut øyet.
9. Godis. Du kommer til å synes så synd på deg selv. Pakk kjeks, løsvektgodis, snacks, pottis og sjokolade nok til å fore en barnebursdag.
10. Vannflaske. Nei, det er ikke drikkeautmat der. Nei, ikke en gang en av de vanndispenserne med minikopper til. Du må sørge for ditt eget væskeinntak.
11. Elektronisk underholdning. Ta med deg mp3-spiller, DS’en, den gamle Gameboy’en, og en gammeldags kortstokk hvis du vil ha nye venteværelse-venner.

Bitter? Hvem? Jeg? Neinei, jeg hadde det utmerket på legevakten mellom halv syv og halv ett i går natt. Ohyess.

20 Comments »

Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller - som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.

Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.

Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.

Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.

Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»

Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?

Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.

På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.

Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.

Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.

«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei - ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.

Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.

Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.

Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.

Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.

I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?

Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.

17 Comments »

Vi har undervisning på galehuset idag. En ung, ivrig psykolog snakker om angst, angstlidelser og hvordan mestre angst. Han har en lang, skjematisk oversikt over utløsende faktorer. «Det kan være mobbing, seksuelt misbruk, vold, rus, omsorgssvikt og ekstreme oppvekstvilkår, for å nevne noe.» «Alle sammen?» spør en av jentene. «Bevares, nei! Det holder lenge med én for å få angst!» lyder svaret.

Så sitter jeg der og føler meg som han som svarte på samtlige eksamensoppgaver på tiden de andre svarte på de to som var meningen at skulle løses. Jeg kan krysse av samtlige traumer på listen over. Ittno knussel. Jeg hører livet mitt passere i en revy av VG-overskrifter. De tyve årene jeg har levd hadde gjort seg best i fete typer, som tungt tabloidfyll.

Det høres så dramatisk ut å snakke det om rundt kaffebordet og i gruppeterapien, det virker så ute av dimensjoner når jeg prøver å sette ord på det. Jeg tror det er derfor psykiatrien først og fremst er et jævla skjemavelde: Fordi noen ting er så ekstreme at du ikke får formulert det som noe annet enn en punktliste. Du kan ikke sitte og koseprate psykose. «Ser du rare ting? Ja eller nei. Nikk eller rist på hodet.»

«Du virker jo frisk på bloggen» er det mange som sier. «Hvordan klarer du å skrive bok hvis alt er så vanskelig?»

Til dere som var i tvil: Denne bloggen har blitt til i de mest deprimerte, suicidale periodene mine. At jeg har hatt det vanskelig, betyr ikke at hjernen min har skrudd seg av.

Sånn sett er jeg glad at jeg krangler med Lånekassen og ikke med NAV når det kommer til økonomisk understøtting av den gale damen. Dette innlegget fra en svensk blogger, som jeg fant via Hildring, gjorde meg både svett og sint. De truer med å frata kvinnen uførepensjon fordi hun blogger og skriver bok; ergo kan hun ikke være syk. Ergo burde hun kunne tatt seg sammen og hatt en ordentlig jobb.

«Heh,» tenkte jeg. «Godt at Lånekassen bare ser på antall eksamener jeg har tatt, og ikke snoker rundt på internett, da.» Hvem andre enn Virrvarr er det som er sykmeldt og frenetisk produktiv skriftlig? Jeg ser dobbeltstraffingen alle psykisk syke, usynlig syke og uvanlig syke blir utsatt for: Du burde jo egentlig komme deg opp om morgenen, siden sykdommen din er noe du har funnet på.

Vi kommer til å tolke et hvert overskudd og et hvert lysglimt du har som det endelige tegnet på at du har lurt folk og bare spiller syk fordi du er så lat. Kort sagt: Du skal ikke bare slite med å være syk, men du skal slite med å være flinkest mulig til å være syk, ha tydelige anfall og problemer som kan vises frem på et byråkratkontor. De positive prestasjonene skal brukes mot deg når sykdommen din er usynlig.

Greia er at om kreftsyke, migrenepasienter, epileptikere, folk med utlagt tarm og bevegelseshemmede gjør noe bra, er det rørende, imponerende og store bragder på tross av smerte og sykdom. Når mitt anonyme bekjentskap endte opp hos NAV, lød pipa: «Du kan jo ikke være schizofren? Du studerer jo medisin og har bare A’er! Psykiateren din har nok gjort en feil her.» Samtidig møtte hun reaksjonen: «Hvis du er schizofren, kan du jo ikke jobbe med mennesker. Vi kommer bare til å støtte videreutdannelse innen it, arkiv og lignende fag.»

Eller- for å oppsummere noe en skolepsykolog sa til meg en gang: «Du har vel ikke så store problemer? Jeg mener- du har jo kjempegode karakterer!» Sykdom reduserer ikke hele personligheten og kapasiteten vår, selv om den er lokalisert i hodet, i følelseslivet, i immunforsvaret, i energireservene. Jeg kan skjelve, hyperventilere, gråte og bite meg selv til blods mens jeg skriver en munter, argumenterende tekst.

Sykdommen sitter ikke i språkfølelsen, i kreativiteten, retorikken eller evnen til å strukturere en tekst. Den gjør seg gjeldende når vaskekjelleren og jeg er permanente fiender og jeg lurer på om jeg kan kjøpe nye truser istedenfor å vaske de gamle, bare fordi jeg vil unngå de mørke gangene der vaskerommet ligger.

Dessuten: Blogging er ikke jobb. Å skrive nøyaktig hva du har lyst til hver eneste dag, uten hensyn til lesertall, skrivestil, innhold og en redaksjon er ikke jobb. At noen liker å lese nettrantingen din er en hyggelig bonus.

Egentlig skulle dette innlegget handle om hvor mye friskere jeg har blitt i det siste. Istedenfor ble det en lang rant. Sånn går det når man lar seg rive med underveis. Poenget er vel at psykisk syk er ikke det samme som hjerneskade, og at hva jeg skriver i bloggen ikke nødvendigvis har så stor sammenheng med hvordan jeg har det inni meg. At du leser noens tekst, betyr ikke at du vet hvordan de hadde det da de skrev teksten. Værsåsnill.

25 Comments »

Jeg tilstår! Selv om jeg har tilbragt storparten av livet mitt i Det Lille Huset I Den Store Skogen et sted på østlandet, har jeg blitt en jævla vestkantsoss de siste årene. Jeg elsker Oslo. Jeg elsker luksuskaffe på St. Hanshaugen, å kunne gå på en ny café hver dag, finne rare sidegater, spasere i Frognerparken midt på natten og si: «Trikken er din venn- ikke kræsj med den!» til alle mindre byvante venner som besøker meg.

Oslo har natur og kultur i skjønn forening, og jeg har mitt eget spesielle sted for chai latte, mitt eget spesielle buksekjøpested hvor alt passer, skrivebenker i små parker nedover i Bogstadveien, sushirestauranter og billig, indisk mat. Likevel skal jeg flytte fra den nye hjembyen min. Til Telemark, som i følge Wikipedia ikke handler om annet enn nynorsk, haringfele, rånere, sølvsmedkunst, bunader, epledyrking og Henrik Ibsen.

Og jeg skal ikke til Porsgrunn eller Skien. Hah! De er jo nesten byer, ikke sant? Jeg skal ikke til wannabe-sørlands-kystbyen Kragerø. Det er for idyllisk, folk betaler jo for hytte der. Notodden? Vi nærmer oss, men det er fremdeles for mye by. Seljord? Litt for mye skog, vi skal et sted som er litt mer sentralt og litt mindre beryktet for sjøorm.

Stedet er Bø, mine damer og herrer. Jeg har, som tidligere nevnt, kommet inn på forfatterstudiet der, og gleder meg veldig. Likevel betyr det jo at jeg må flytte fra storbyen til ingen kunne tru at nokon kunne bu. Sa jeg bu? Jeg mente BØ.

Uansett: Mr. Jackson, svigerfamilien og jeg bestemte oss for å ta en nærmere kikk på fasilitetene. Dette betydde en idyllisk biltur på fire timer gjennom vakre, grønne vestfold-landskap og frodige Telemarks-strøk til vi kom til…..et veikryss.

Veikrysset het Bø. Det hadde en togstasjon, en hovedgate, en rundkjøring, et par hoteller, noen fillete, skitne butikker og et par «restauranter» med suspekte navn. De mest bemerkelsesverdige het «Stallen» og «fjoset»- fjøset, hvis du er noe så unorsk som bokmålsbruker.

Jeg bytter altså ut Java, Valkyrien Kaffe og Tehus, Kitty Sushi, Colletts Café og Mecca med utesteder som er oppkalt etter en julekrybbe nær deg og Gastro og Gutta på Haugen med Rema og Sparmat. Ja, de har bokhandel. Ja, de har «kino». Ja, de har «kaffebar». De har også skihopp og en klesbutikk som får til og med en antimote-fantast som meg til å vurdere å gå patetisk shoppingbananas før jeg flytter dit.

Høgskolen ser likevel lovende ut, og gleder meg til å komme i gang med skrivingen for fullt. Stakkars Mr. Jackson, derimot, må gå på informatikkstudiet på selvsamme høgskole; en linje som kan skryte av gratis, sponset Microsoft-programvare til alle it-studenter. Godt jeg har min egen Linux-pc.

Min indre femåring er selvsagt mest gira på at vi flytter så nærme Sommarland Badepark, og alt av slekt og venner ser med gru frem til at jeg kommer til å kjøpe meg et ukeskort før studiestart og dytte alle ungene ut av sklia mens jeg hviner som…den gale damen jeg er. Og hva skal jeg rope til barna for å få alle fornøyelsesparkens fasiliteter for meg selv? «BØ!» selvfølgelig.

23 Comments »

Jeg vil gjerne ha:

1. Forbud mot å sende meg ting i .docx- format. Stakkars vaskeseddelen min.
2. Kursing av forlaget i redigering av pdf, html eller lignende, så jeg hadde sluppet og sitte de siste dagene før innlevering i et flere hundre sider langt .doc-dokument.
3. Eventuelt en konservativ, ikke-datakyndig redaktør som sa «Samme for meg hvordan du skriver skiten. Send det på papir.»
4. At Open Office ble lettere å installere på Windows 2000, så jeg slapp å få .wps-filer fra medforfatteren min.
5. .wps-støtte i Open Office hadde også vært bra. Ja, jeg vet at Word sluttet å støtte formatet for evigheter siden, men enkelte folk jobber faktisk i Works fremdeles.
6. Forståelse av semantikk i dokumenter, hos folk generelt. «Ok, så det er faktisk forskjell på å sette noe som overskrift og å bare skrive det jeg vil ha som overskrift med Caps Lock, fete typer og større font. Who knew?»
7. En generell forståelse av at .doc-filer er schvæære når de kommer opp i litt lengde, og at om du mailer noen mange på en gang, kan e-posten til en stakkars knele, eller mailen kan rett og slett gå rett i spam-filteret.

*Elitistisk-format-nerd-sukk*

7 Comments »

Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

46 Comments »

Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^

Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»

Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»

Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.

Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.

Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.

«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»

Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.

Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?

Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:

• «Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
• Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
• Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
• Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
• Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
• Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
• Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.

Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:

Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:

• Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
• Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
• Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
• Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
• Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
• Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forfatter.»

For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.

Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:

• En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
• Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
• Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.

Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.

Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.

32 Comments »

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

Virrvarr: Mulig du har rett. Det er jo rart, er det ikke? At tall kan være en sånn identitiet? Jeg følte meg passelig bra helt til jeg veide meg, og da klistrer tallet seg til kroppen min som en slags skammelig diagnose. 90 kg. Fedme. Se- de ordene er så stigmatiserende at de svir! Jeg kjenner at bildet av meg selv endrer seg i hodet mitt. Jeg blir en nitti-kilos-person, jeg eser ut, jeg blir lat og tiltaksløs, stygg og kjedelig fordi jeg veier NITTI kilo! Det er nesten hundre, det, godeste kropp!

Kroppen: Du veide deg på en rar badevekt. Du hadde spist og drukket mye vann. Vi kan trekke fra minst fire kilo. Da er du noen og åtti kilo. Det hadde du vennet deg til å være. Dette har ikke noe med helse å gjøre, dette er bare tall.

Virrvarr: Du er bare kjøtt, ben, brusk og flesk. Du skjønner tydeligvis ikke at tall også er identitiet. Litt som at ord er identitet. Her har jeg gått rundt og vendt meg til å være «lubben». Da kan ikke WHO komme her og kalle meg FET.

Kroppen: Så da handler det også om at du vil tvinge deg selv ned til et annet tall, mer enn at du vil være sunn og frisk?

Virrvarr: Åhysjmedseg. Jo, det stemmer det.

Kroppen: Fordi du rusler rundt og er fornøyd utenom når du innser hvor mye jeg veier?

Virrvarr: Tenk om noen fant det ut? Det er jo kjempeflaut!

Kroppen: Vel, du har akkurat skrevet det på internetten…

Virrvarr: Vi får late som om det er skjønnlitteratur ^_^

Kroppen: Fat chance.

Virrvarr: Bokstavlig talt. Men burde vi ikke slanke oss, da?

Kroppen: Vi slanker oss når du ikke leter etter et nytt prosjekt å hekte den stakkars, deprimerte hjernen din på. Når du ikke kaster alt overbord for å lese om dietter på nett slik at du kan jakte på et ønsket tall på vekten, ikke på bedre helse. Når du ikke er en mentalpasient som ønsker seg et nytt og selvdestruktivt prosjekt å gå løs på. Jeg tror nemlig at galningdelen av hjernen din sitter og tenker: «Hm. Ok, selvskading suger. Hva med en diett? En skikkelig selvpinersk streng en?»

Virrvarr: Mulig vi bare skal løpe oss en tur.

Kroppen: Eller skrive ferdig boken og ikke surfe slankesider på nett?

Virrvarr: Men 90 kg? Kom igjen!

Kroppen: Det er du og selvfølelsen som bør ha en prat, frue. Hold meg langt unna det rotete hodet ditt.

24 Comments »

Jeg burde ikke skrive om interne Rødt-saker på bloggen. Jeg har som prinsipp å la være, selv om jeg ofte har tenkt at «Topp ti absurde diskusjonstemaer på Rødt-debatt» hadde vært en festlig post, med utvalgte overskrifter som «Mao og Havfruene» og «Er Rødt moden for en UFO-diskusjon?» som høydepunkter. Jeg har klart å la være hittil. Denne posten er et unntak.

DOK sier at hun stemmer Arbeiderpartiet for å i ikke bli flau hele tiden. Nå er ikke Torstein Dahle mye å skamme seg over når du ser ham på TV-skjermen, og da jeg sov sammen Erling Folkvord og masse andre RV/AKP-folk under sultestreiken til de afghanske flykningene var jeg stolt av partiet mitt. Jeg ser Ungdom for AFP, homoaktivister, bystyrerepresentanter og Radiorakelredaktører smile til meg fra mediaoppslag og jeg tenker «Yay! Der er partikameratene! De er så bra folk!»

Og likevel. Bra folk kan mene skrudde ting noen ganger. Eller- enda verre: Gjøre skrudde ting. Da jeg ble med i RV, fantes det mange bittesmå tøysegrupper der som alle lo av. Den største tøysegruppen het Tjen Folket, og Tron Øgrim kalte dem et taxiparti- et parti som var så lite at alle fikk plass i en maxitaxi hjem fra byen.

De ble kastet ut av RU og AKP en gang på nittitallet og sutret og klaget over hvor dårlige kommunister alle var, alle innleggene deres på RV-debatt sluttet med lange Mao-sitater. Vi lo mye av dem, jeg skal innrømme det. Communistkickback gikk på julebordet deres og skrev innlegget «På tur i dyrehagen» om opplevelsen.

Det er noe komisk med tyve, røde ranke unge menn som er bedre revolusjonære enn alle andre. De minnet om en liten Life of Brian-sekt og var bare litt artig adspredelse i et ellers snodig parti som het RV.

Problemet ble da RV og AKP slo seg sammen. Mange argumenterte for at det var fint med et nytt parti, siden AKP var et stigmatisert navn man laget skumle NRK-dokumentarer om og som ble forbundet med Pol Pot og nifse-ML-merkelapper. På den andre siden er det sånn at noen liker å være litt skumle.

En lur AKP-dame sa dette på et av de siste AKP-møtene jeg var på:

«Mye av AKP sine problemer de siste årene har vært at vi har trukket til oss unge menn som er forelsket i et AKP som bare eksisterer som et skremmebilde. “Fysj for et totalitært, fryktelig parti!” sier de i media.Mange vil ikke bli med i AKP på grunn av den merkelappen, men noen blir med nettopp fordi de vil være med i det totalitære, udemokratiske kommunistpartiet. Det er trist når vi som staret opp aldri har jobbet for noe sånt parti.»

De sinte, unge mennene som var forelsket i Kommunistpartiet som elsket Pol Pot ville ikke lage partiet Rødt. Selv om de syntes AKP var for langt til høyre, hadde AKP et skummelt navn de kunne forbinde seg med. Det stod «kommunisme» mange steder i programmet og alle andre syntes partiet deres var skummelt og suspekt nok. Rødt, derimot, ble for veikt for dem. Hvilket førte til at Tjen Folket rekruterte.

Som gammelt AKP-medlem, fortoner alt Tjen Folket foretar seg som et ekkelt vrengebilde. Det kjennes litt ut som om da jeg så Passion of the Christ og fremdeles var kristen- det var en historie jeg kjente og likte, men utføringen var så grotesk at jeg måtte gå midtveis.

Ja, jeg er kommunist. Ja, jeg er revolusjonær. Ja, jeg tror man kan få ting ut av å studere gamle, marxistiske klassikere. (Ja, jeg synes vi skal spare DEN debatten til et annet innlegg og et annet kommentarfelt.) Men jeg tror ikke at organisasjonslivet er en stor konkurranse om «hvem er mest kommunistisk?????!!!1111one»

Skremmebildet av kommunisten er at han heier på Stalin, Nord-Korea, Pol Pot og er mot demokrati. Han synes det er nødvendig å bruke vold og er passelig voldsromantisk. Det er ikke bare borgerskapet som sosial klasse som skal utslettes, men de konkrete personene i borgerskapet. «Gjett hvem som skal opp mot veggen under revolusjonen, Reitan!» Det er viktig å sitere mange marxistiske teoretikere, ofte viktigere enn å gjøre egne erfaringer.

De aller fleste av oss på venstresiden har avskrevet vrengebildet over for lenge siden, men Tjen Folket synes det er en romantisk idé. Nei, ikke romantisk en gang. En riktig idé. «Sosialisme er IKKE demokratisk! Folk sulter IKKE i Nord-Korea! Alt annet er sosialdemokratiets spøkelse og borgerlig propaganda!» sier Tjen Folket.

Likevel- hovedproblemet med Tjen Folket er at de har et religiøst forhold til marxismen. De har slitsomme, uviktige kjepphester i alle sammenhenger. La meg gi et par utdrag:

Vi sitter i en uformell diskusjon på en RU-konferanse. En ung jente noen har vervet fra Natur og Ungdom sier:

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på miljøpolitikk.»

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på STALIN!» sier TF-fyren.

Hvordan drepe en diskusjon fullstendig og skremme bort nye folk, sier jeg.

Jeg har prøvd å si det til dem. Jeg prøvde å si på TF-språket at de skremte bort folk med å si «STALIN!» i tide og utide. Face it, folkens. De færreste digger Stalin, og det er greit å innse det først som sist. Stalin blir gjerne nevnt i samme settning som «Hitler!» og «Massemord!» og det er ingen måte å få nye venner på uansett om du er hemmelig forelsket i ham eller ei.

«Husker du Maos tekst “Om praksis?”» spør jeg TF-gutten. «Det du gjorde nå var vel ikke særlig god praksis, var det vel?»

Gutten ser uforstående på meg og sier:

«Men jeg SITERTE “Om praksis” helt riktig!»

Og sånn er Tjen Folket på det meste. De er mer opptatt av å sitere riktig enn å gjøre riktig. De følger samme logikken som de fleste konservative kristne gjør. «Bibelen sa» er forbausende likt «Mao sa» om ting til syvende og sist slutter å handle om virkerligheten og begynner å handle om hvilken tekst der profeten/teoretikeren sier hva hvor. Det er deilig å være med i en sekt bestående av siste dagers hellige/rene og ranke kommunister.

Det tristeste med Tjen Folket er at mange av medlemmene deres synes jeg er på deres parti. Jeg sier jeg er kommunist, de sier de er kommunister, ergo må vi være venner.

La meg vise noen pene utdrag fra førsteutgaven av en klin kokos blogg de laget seg for å spre det glade, politiske budskap. Her er litt om hvem de er og hva de mener. Merk deg hvordan alt rusk og rask må ut av partiet.

Her er en fin tekst om Nord Korea som skremmer livsskiten ut av meg. For noen skylapper, folkens!

Og sist- men ikke minst: En vakker linke til Revolusjonært Roteloft under «Revolusjonære krefter»! Takk for at dere tok den bort, folkens!

Det blir ikke bra politikk av å si «Kommunist-kommunist-super-panser-blodkommunist!» mange ganger. Du får ikke bedre praksis av å sitere «Om praksis» riktig ofte. Og du gjør ikke Rødt til et bedre parti av å henge på debattlisten og syte over hvor dårlig det er og irritere på deg meg nattestid.

49 Comments »

Ja, jeg har skrevet om problemene mine med gamle vestkantfruer før, og det virker som om de forfølger meg. Sist gang jeg var ute og skrev på café, kom det tre stykker og okkuperte bordet mitt. De spurte ikke pent, de bare tok seg til rette. Og det var et lite en og en halvpersons-bord med plass til meg, maten min og blokken min.

Bestemor-mafiaen hentet stoler fra andre steder i lokalet og klemte seg ned rundt meg. De spurte meg om alle mulige rare ting, snakket strengt til meg og var usedvanlig høylydte. Jeg ble sur og provosert. Jeg hadde lyst til å brøle til dem. Nå er det sånn at jeg er en snill og velooppdragen jente. Jeg har problemer med å reise meg opp, trampe i bakken og oppføre meg som Karl i Mot i Brøstet mens han skriker «NEI, NEI, NEI!». Jeg gjør ikke sånt.

Så hvordan taklet jeg det boblende raseriet på de gamle damene?
Jeg skrev et dikt, selvsagt. Et André Bjerke-vers med enderim jeg kunne lese høyt for meg selv etter at damene hadde gått. Dermed virket jeg både opptatt med «viktig» skriving samtidig som jeg hadde noe å konsentrere meg om.

Dermed, kjære lesere: Slik løser Virrvarr aggresjonsproblemene:

Her om dagen da jeg fredfullt
satt og skriblet på café,
kom en flokk med gamle damer
og stjal all min arbeidsfred.

«Unnskyld, sitter De alene?
Vi er gamle, som De ser.
Kom, vi setter oss ved bordet!
Flytt Dem! Det er plass til fler!»

Og med pelskåper og vesker,
med rullatorer og stokk,
presset de seg ned ved bordet.
Kjære leser, jeg fikk nok!

Hvis de bare hadde skravlet!
Tjatret, sladret, diskutert!
Holdt seg til å prate høylydt!
Dét kunne jeg ignorert.

Fra de satt seg ned ved bordet
så gikk samtalen én vei:
Hvofor prate med hverandre
når de fikk forhøre meg?

«Si meg, frøken: Er De enslig?
Jeg har kjekke barnebarn!
Vel, De er vel litt for lubben.
Han er kresen, denne kar’n.»

«De har altfor megen make-up!
Prøv med noe mindre rouge.
Det ser ut som om de jobber
i et skittent horehus!»

«Jeg ser at De biter negler!
Hva slags oppførsel er dét?
Moren Deres burde lære
Dem en lekse eller tre!»

«Mine damer,» sa jeg dempet.
«Det er greit at dere er
de som bygget dette landet,
Oslo vestkants husmorhær.

Det gjør ikke dere hevet
over norm og folkeskikk.
Dere bryter alle regler
fra oppdragelsen jeg fikk.

Nei, det stemmer ikke at
de unges høflighet er vekk.
Vi forglemmer kun manerer
fordi du er sinnsykt frekk. »

Dyypt, ikke sant? Jeg ble i bedre humør, hvertfall!

53 Comments »