Revolusjonært roteloft

Jeg skal innrømme at jeg ikke har brydd meg om Isabella Lövengrip før. Moteblogg? Fint for dem som liker klær. Politisk? Djiz, hun er medlem i svenske svaret på Unge Høyre. Ikke Virrvarrs kopp med te (c: Men nå har damen gjort noe det står enormt respekt av, og som jeg oppfatter som banebrytende. La meg utdype:

Isabella ble utsatt for overgrep mens hun var på ferie i Italia. Dette har hun blogget, og som hun har blogget det! Hun har skrevet liketil, uten for mange intime detaljer om hvor sint, redd og skamfull hun har vært, hvordan italiensk politi har oppført seg og om opplevelsen generelt.

I två dygn har jag gråtit men nu är jag bara arg, arg över händelsen som jag fick gå igenom men mest arg över mitt bemötande av den italenska polisen, eller respekten som killar saknar mot svenska tjejer i Italien.

Jeg blir på gråten når jeg leser dette her, jeg. Hvorfor? Fordi jeg selv har vært utsatt for overgrep og ikke snakket om det, ikke blitt sint, bare gjemt det innvending og ikke sagt det til noen før lenge etter at det skjedde. Og jeg vet at mange jenter har hatt samme opplevelsen som meg. I følge Williy Pedersens undersøkelse fra 2007 regner man med at 1 av 10 jenter blir voldtatt i løpet av livet.

Det er ganske mange flere enn det du hører om til vanlig. De fleste av oss sier det ikke høyt fordi det er så mye skyld og skam innebefattet med det. Men Isabella her sier det høyt og plasserer skylden der den hører hjemme; ikke på seg, men på overgriperen. Isabella er arg. Det er så himla deilig å lese.

Desverre får hun mye pepper for å gjøre det. Noen mener hun bare flasher overgrepet for å få oppmerksomhet, og en norsk blogger har stilt spørsmålet: Er dette egentlig for drøyt å blogge om? En del i kommentarfeltet mener at ja, det er det.

Jeg synes det er provoserende at kriminelle handlinger som rammer en så stor del av den kvinnelige befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det høyt.

Å si denne type ting høyt er en påkjenning, og det er ikke uten grunn at når amerikanske feminister lagde kampanjen «I was raped- wear your voice out», laget de t-skjorter med et motiv der du ser et stort, åpent pengeskap med en bitteliten «I was raped»-lapp inni.

Å si det høyt er utrolig viktig for alle andre som blir utsatt for overgrep senere, som dermed skjønner at de ikke er alene, at det ikke behøver å være en skamfull hemmelighet og at det ikke var deres feil. Jeg får håp for jentegenerasjonen som kommer etter meg når det blir en naturlig ting å «wear your voice out» rett etter at noen har gjort noe forferdelig mot deg. Jeg skulle ønske at det hadde fantes sånne jenter da jeg var en liten fjortis med verdens vondeste hemmelighet jeg ikke måtte la noen få vite.

Kort sagt: Jeg heier på deg, Blondinbella. Du har gjort noe riktig og kjempemodig, ikke bare for deg selv, men for mange, mange andre synlige og usynlige lesere. You made my day.

26 Comments »

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble vedtatt i går, og det er en utmerket grunn til å feire.
Dagens beste kommentar om motstanderne av den nye loven stod i dagens Klassekampen:
«Jeg så ingen som demonstrerte utenfor Stortinget i går som var under åtti. Gi oss ti år, så er alle motstanderne av ekteskapsloven døde.»

Revolusjonært roteloft gir dere en liten Gay Marriage-kavalkade:

5 Comments »

Jeg har ikke noe reklame eller google-ads på Revolusjonært Roteloft, men jeg gir selvfølgelig gratisreklame til Bra Folk (TM). Dagens anbefaling er rapduoen Hank & Mari, som selv vil påså at de ikke er hiphopartister, men rapaktivister.

Og la oss innse det- mens høyresiden og arbeiderpartiet har mest makt, mest penger, flest byråkrater og posisjoner, har vi på ytterste vestrefløy de flinkeste kreative folka, kunsterne og musikerne. Det er lenge siden jeg kom frem til at Unge Høyre kan stå der med den svære bussen sin fulle av bærumsgutter i lyseblå trøyer i valgkampen, når vi kan lage de beste konsertene.

Hank & Mari er blant dem som driver med både politikk og musikk. Tidligere har de laget singelen «Feminist, but gangsta!», den beste motvekten til all sexistisk hiphop der ute. Du kan jo ta en kikk på musikkvideoen?

Nå er de ute med en ny singel, Triks og slagord. Du kan kjøpe den her for en totalkostnad på 30 kr, og du kan høre to av låtene deres her. Den siste, Rist det av deg! er sluppet i solidaritet 14. mai med at Israel har okkupert Palestina i 60 år. Og «Rist det av deg!» er selvfølgelig hva Intifada betyr på norsk (c; Det fullstendige albumet kommer i 2009.

Hank & Mari har tidligere vært med i musikkprosjekter som Appendix og Røde Sauer, som skulle være kjent for en del av de faste leserne mine. Nå satser de på rapduoen, med slagordet «Halvparten så gamle som deg, dobbelt så drøye som deg!» Og hva slags musikk vil de lage? Jeg tenker jeg skal sitere dem selv:

Reint musikalsk balanserer Hank & Mari på en tynn linje mellom allsangvennlighet og beinhardhet. Innholdsmessig på en minst like tynn linje mellom moro og alvor.

Ved siden av å lage musikk, har Hank og Mari smurt aktivistmaskineriet i Oslo i mange år, organisert, fikset og sitter idag i ledelsen til Rød Ungdom begge to. Mari har fått mye oppmerksomhet som en av de få unge jentene i hiphop-Norge. Det mest påfallende var da hun og de andre fra Røde Sauer fikk fjeset sitt klistret utover hele forisden av Oslo S som en del av et kunstprosjekt om jenter som rapper. Mari i midten.
For å bøte på at det er så få jenter som driver med hiphop har hun vært med å arrangere egne rap-kurs for jenter. Jeg har vært på et sånt kurs, og det er fremdeles på «Top Ti skumle ting Virrvarr har gjort i sitt liv». Det betyr ikke at det ikke var bra, også ^_^

Best av alt- Hank & Mari skal være blogg-aktive utover, så man kan følge med på hva de gjør både politisk og musikalsk på denne siden her. Jeg har oppdatert lenkelisten min, og det burde alle andre fans og meningsfeller også gjøre. Og samtlige burde ta turen innom.

Det var dagens reklamepause. Det hjelper når den er ektefølt.

2 Comments »

Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^

Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»

Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»

Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.

Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.

Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.

«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»

Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.

Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?

Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:

• «Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
• Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
• Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
• Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
• Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
• Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
• Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.

Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:

Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:

• Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
• Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
• Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
• Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
• Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
• Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forfatter.»

For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.

Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:

• En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
• Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
• Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.

Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.

Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.

32 Comments »

Jeg burde ikke skrive om interne Rødt-saker på bloggen. Jeg har som prinsipp å la være, selv om jeg ofte har tenkt at «Topp ti absurde diskusjonstemaer på Rødt-debatt» hadde vært en festlig post, med utvalgte overskrifter som «Mao og Havfruene» og «Er Rødt moden for en UFO-diskusjon?» som høydepunkter. Jeg har klart å la være hittil. Denne posten er et unntak.

DOK sier at hun stemmer Arbeiderpartiet for å i ikke bli flau hele tiden. Nå er ikke Torstein Dahle mye å skamme seg over når du ser ham på TV-skjermen, og da jeg sov sammen Erling Folkvord og masse andre RV/AKP-folk under sultestreiken til de afghanske flykningene var jeg stolt av partiet mitt. Jeg ser Ungdom for AFP, homoaktivister, bystyrerepresentanter og Radiorakelredaktører smile til meg fra mediaoppslag og jeg tenker «Yay! Der er partikameratene! De er så bra folk!»

Og likevel. Bra folk kan mene skrudde ting noen ganger. Eller- enda verre: Gjøre skrudde ting. Da jeg ble med i RV, fantes det mange bittesmå tøysegrupper der som alle lo av. Den største tøysegruppen het Tjen Folket, og Tron Øgrim kalte dem et taxiparti- et parti som var så lite at alle fikk plass i en maxitaxi hjem fra byen.

De ble kastet ut av RU og AKP en gang på nittitallet og sutret og klaget over hvor dårlige kommunister alle var, alle innleggene deres på RV-debatt sluttet med lange Mao-sitater. Vi lo mye av dem, jeg skal innrømme det. Communistkickback gikk på julebordet deres og skrev innlegget «På tur i dyrehagen» om opplevelsen.

Det er noe komisk med tyve, røde ranke unge menn som er bedre revolusjonære enn alle andre. De minnet om en liten Life of Brian-sekt og var bare litt artig adspredelse i et ellers snodig parti som het RV.

Problemet ble da RV og AKP slo seg sammen. Mange argumenterte for at det var fint med et nytt parti, siden AKP var et stigmatisert navn man laget skumle NRK-dokumentarer om og som ble forbundet med Pol Pot og nifse-ML-merkelapper. På den andre siden er det sånn at noen liker å være litt skumle.

En lur AKP-dame sa dette på et av de siste AKP-møtene jeg var på:

«Mye av AKP sine problemer de siste årene har vært at vi har trukket til oss unge menn som er forelsket i et AKP som bare eksisterer som et skremmebilde. “Fysj for et totalitært, fryktelig parti!” sier de i media.Mange vil ikke bli med i AKP på grunn av den merkelappen, men noen blir med nettopp fordi de vil være med i det totalitære, udemokratiske kommunistpartiet. Det er trist når vi som staret opp aldri har jobbet for noe sånt parti.»

De sinte, unge mennene som var forelsket i Kommunistpartiet som elsket Pol Pot ville ikke lage partiet Rødt. Selv om de syntes AKP var for langt til høyre, hadde AKP et skummelt navn de kunne forbinde seg med. Det stod «kommunisme» mange steder i programmet og alle andre syntes partiet deres var skummelt og suspekt nok. Rødt, derimot, ble for veikt for dem. Hvilket førte til at Tjen Folket rekruterte.

Som gammelt AKP-medlem, fortoner alt Tjen Folket foretar seg som et ekkelt vrengebilde. Det kjennes litt ut som om da jeg så Passion of the Christ og fremdeles var kristen- det var en historie jeg kjente og likte, men utføringen var så grotesk at jeg måtte gå midtveis.

Ja, jeg er kommunist. Ja, jeg er revolusjonær. Ja, jeg tror man kan få ting ut av å studere gamle, marxistiske klassikere. (Ja, jeg synes vi skal spare DEN debatten til et annet innlegg og et annet kommentarfelt.) Men jeg tror ikke at organisasjonslivet er en stor konkurranse om «hvem er mest kommunistisk?????!!!1111one»

Skremmebildet av kommunisten er at han heier på Stalin, Nord-Korea, Pol Pot og er mot demokrati. Han synes det er nødvendig å bruke vold og er passelig voldsromantisk. Det er ikke bare borgerskapet som sosial klasse som skal utslettes, men de konkrete personene i borgerskapet. «Gjett hvem som skal opp mot veggen under revolusjonen, Reitan!» Det er viktig å sitere mange marxistiske teoretikere, ofte viktigere enn å gjøre egne erfaringer.

De aller fleste av oss på venstresiden har avskrevet vrengebildet over for lenge siden, men Tjen Folket synes det er en romantisk idé. Nei, ikke romantisk en gang. En riktig idé. «Sosialisme er IKKE demokratisk! Folk sulter IKKE i Nord-Korea! Alt annet er sosialdemokratiets spøkelse og borgerlig propaganda!» sier Tjen Folket.

Likevel- hovedproblemet med Tjen Folket er at de har et religiøst forhold til marxismen. De har slitsomme, uviktige kjepphester i alle sammenhenger. La meg gi et par utdrag:

Vi sitter i en uformell diskusjon på en RU-konferanse. En ung jente noen har vervet fra Natur og Ungdom sier:

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på miljøpolitikk.»

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på STALIN!» sier TF-fyren.

Hvordan drepe en diskusjon fullstendig og skremme bort nye folk, sier jeg.

Jeg har prøvd å si det til dem. Jeg prøvde å si på TF-språket at de skremte bort folk med å si «STALIN!» i tide og utide. Face it, folkens. De færreste digger Stalin, og det er greit å innse det først som sist. Stalin blir gjerne nevnt i samme settning som «Hitler!» og «Massemord!» og det er ingen måte å få nye venner på uansett om du er hemmelig forelsket i ham eller ei.

«Husker du Maos tekst “Om praksis?”» spør jeg TF-gutten. «Det du gjorde nå var vel ikke særlig god praksis, var det vel?»

Gutten ser uforstående på meg og sier:

«Men jeg SITERTE “Om praksis” helt riktig!»

Og sånn er Tjen Folket på det meste. De er mer opptatt av å sitere riktig enn å gjøre riktig. De følger samme logikken som de fleste konservative kristne gjør. «Bibelen sa» er forbausende likt «Mao sa» om ting til syvende og sist slutter å handle om virkerligheten og begynner å handle om hvilken tekst der profeten/teoretikeren sier hva hvor. Det er deilig å være med i en sekt bestående av siste dagers hellige/rene og ranke kommunister.

Det tristeste med Tjen Folket er at mange av medlemmene deres synes jeg er på deres parti. Jeg sier jeg er kommunist, de sier de er kommunister, ergo må vi være venner.

La meg vise noen pene utdrag fra førsteutgaven av en klin kokos blogg de laget seg for å spre det glade, politiske budskap. Her er litt om hvem de er og hva de mener. Merk deg hvordan alt rusk og rask må ut av partiet.

Her er en fin tekst om Nord Korea som skremmer livsskiten ut av meg. For noen skylapper, folkens!

Og sist- men ikke minst: En vakker linke til Revolusjonært Roteloft under «Revolusjonære krefter»! Takk for at dere tok den bort, folkens!

Det blir ikke bra politikk av å si «Kommunist-kommunist-super-panser-blodkommunist!» mange ganger. Du får ikke bedre praksis av å sitere «Om praksis» riktig ofte. Og du gjør ikke Rødt til et bedre parti av å henge på debattlisten og syte over hvor dårlig det er og irritere på deg meg nattestid.

49 Comments »

Jeg har blitt okkupert mens jeg var på galehuset! Alt jeg ikke får med meg ^_^
Se, så mye penere det ble etter at Lady Keira,Betty, Anja og co grafittimalte det? Som Blitz-elsker og Hausmania-kjær tar jeg dette som et kjempekompliment, og huset jeg fikk på Esquils kart over bloggeby er virkerlig stort nok til alle som vil bo her. Finn dere et rom og gå bananas, godtfolk!

For uinvidde: Noen som føler seg som ugresset i bloggerbys botaniske hage har laget en tidvis smakløs, tidvis festlig «gateavis» der de skriver stygge ting om de bloggerne med mest trafikk. Jeg ble okkupert i nummer fem og seks, men fant det ikke ut før nå. Jeg tror konseptet er: Alle med mange lesere er slemme? Samme det. De har malt mitt virituelle hjem i alle regnbuens farver og vant hjertet mitt. Aww.

Jeg har likevel en gnagende følelse at dette ikke var pent ment. Til det kan jeg bare si at skulle man vært ekkelt rebelsk her, er det Vampus House som burde vært omgjort selvstyrt gale-og-ungdomshus. Hun er jo uttalt motstander av alle bygg som lukter skitne anarkister.

Og det er jo det eneste minuset med den fine okkupasjonen: Alle anarkistsymbolene. Når jeg er tilbake fra galehuset på fulltid, er det mulig jeg må spraye litt sigd og hammer ved siden av regnbuestripene og anarkist-a’en. For å få The Commie-touch.

24 Comments »

Gud gav meg kaken sin, han ville ikke ha den. Det var en lysegul og hvit diabetes-kake uten sukker, og jeg spiste den. Den stod i kjøleskapet på isolatet, og smakte utmerket. Gudegitt.

Alle er på avdelingen på lånt tid. Selv Gud og de andre på isolatet lengst inne i gangen, de som passes på døgnet rundt. Enten flyttes du til et sted der du kan være Lenge, eller så trapper de ned oppholdet ditt langsomt. Jeg har sittet krøllet opp i sofaen til psykiateren min og lagt planer for hva jeg skal den neste uken. Kanskje jeg vil sove hjemme, men være på sykehuset på dagen? Vil jeg ha noen medisiner med meg? Sovepiller, antidepressiva? Uansett får jeg seibiff med løk før jeg går. Og te til Guds sin sukkerfrie kake.

Noen er tvangsinnlagte og rømmer hele tiden. Jeg får komme og gå når jeg vil, men jeg går ikke på langt nær så ofte som han som rømmer for et godt ord.

«Har han stukket av igjen?» spør en pleier den andre forskrekket.
«Jada, men han er tilbake til middag. Vi har gelé til dessert, han vil ikke gå glipp av det, kjenner jeg ham rett.»

Og hun har rett, han dukker glisende opp så fort maten er på bordet. «Du må ikke rømme så mye!» sier miljøterapauten strengt. «Hva er vitsen med å være tvangsinnlagt om man ikke rømmer?» sier han.

Om du har noen timer til rådighet i morgen formiddag og føler deg engasjert, kan du dra på Håndverkeren klokken ni og aksjonere sammen med Ungdom for AFP. Har du enda mer tid, kan du bli igjen etter aksjonen og gå i nok en demo utenfor Håndverkeren klokken 12, og demonstrere mot OOXML sammen med Steve Pepper og co. Jeg tenkte jeg skulle rømme fra avdelingen og få med meg moroa.

14 Comments »

Her er mitt bidrag til kvinnedagen i år. Jeg har vært syk, og har derfor hverken fått gått i tog, hørt på konsert eller vært sosial på noe annet vis. Tvert imot, jeg har ikke en gang fått blogget, svart på kommentarene mine eller noe annet høflig og fornuftig. Derimot har jeg laget en Kvinnedag-tegneserie. Jeg lurte litt på om det var feil å publisere en forsinket løsning, men så leste jeg Fjordfittes innlegg om kvinnedagens betydning og innså at budskapet i serien under er vel så relevant alle andre dager i året, også. Derfor- kos dere med årets litt forsinkede 8.mars-tegneserie. Mulig dette blir en tradisjon (c;

49 Comments »

For ja, det er selvfølgelig Muhammedkarikaturene jeg snakker om. Vi er på runde to med publisering og diskusjonen har gått en stund. Vi har alt fra AlterEgo som har dratt en mindre vellykket Vampus og publisert karikaturene. «I solidaritet», sier hun selv. Avil lurer på om hun rett og slett er for skremt til å tulle med Islam, og Esquil og jeg svarte henne i kommentarfeltet. Esquil har fulgt opp med en post om bæsjing og ting som er råttent i Danmark, og har en konklusjon jeg er enig med ham i. Sissel har et utmerket innlegg om folkeskikk i karikaturspørsmålet. Siden Esquil linker til meg i sin rolle som avantgard-kunstner og provokatøren her, tenkte jeg at jeg får prøve å være analytisk og argumentativ i oppfølgerposten.

Jeg vil prøve å si dette uten store ord, og jeg vil gjerne at folk stiller seg selv et par spørsmål. Ikke bare «Burde det være lov å tegne hva man vil, inkludert Profeten Muhammed?», men også «Hva i all verden vil du si når du tegner Profeten Muhammed? Hva er budskapet i den tegningen din? Hva er budskapet ditt når du poster de tegningene på bloggen din?»

La oss ha det avklart først: Det er ikke bare Islam som har bildeforbud, og som muslim er det i utgangspunktet ikke bare Muhammed det ikke er lov til å tegne. Det er en grunn til at tradisjonelle moskéer er dekorert med mosaikk, det er fordi det ikke er lov å tegne. Vi har den samme loven nedfelt i våre ti bud. Jeg siterer fra Bibelen jeg har i bokhyllen: «Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller det som er nede på jorden, eller det som er i vannet nedenfor jorden.» (Annen Mosebok, kap.20, 4) Et tegne og skulpturforbud av Alt jordisk og overjordisk. Du skal ikke tegne Gud og Jesus, men du skal heller ikke tegne fugl, fisk eller et portrett av kongen. Ortodokse jøder opprettholder fremdeles forbudet, mens kristenfolket fant ut at man bare skulle hoppe over dette budet i middelalderen en gang, det var enklere enn å fordømme alle som solgte og malte ikoner. En teologinerd kan sikkert mer om denne prosessen enn meg.

Et tankeeksperiment: Hva om jeg tegnet en tegning av Jahve- jødenes Gud? Hva om jeg tegnet en stygg, politisk karikatur av Jahve der han spiste palestinske barn, for eksempel? Da ville ikke bare min jødiske bestekompis reagert sterkt, men dere ville kalt meg antisemitt og kommentarfeltet ville vært fullt av Holocoust-Hitler-kommentarer på null tid. Hvorfor? Fordi jeg måtte skjønne at det å likestille Israels overgrep med jødedommen var jødehets, i tillegg til at det ville vært helligbrøde å tegne Jahve. Likevel ville ikke hovedproblemet deres vært at jeg tegnet jødenes gud, men hva jeg faktisk sa med tegningen. At jeg ikke kunne skille en politisk stat og en religion/et religiøst folk, ville fremstått som et kjempeproblem, og som ren jødehets.

Hvorfor blir det da annerledes når man putter en bombe på hodet til en skjeggete mann og kaller det Muhammed? Klarer du virkerlig ikke å skille selvmordsbombing fra en politisk pressgruppe fra Islam? Klarer du ikke å se forskjell på et klin-kokos prestestyre i Iran og naboen din som tilfeldigvis tror på Allah?

La oss se videre på karikaturene og hva de faktisk sier, la oss se på konteksten de kommer i. De kommer i en kontekst der alle natolandene er involvert i krigshandlinger i Afghanistan og Irak, i en kontekst der USA spyr penger inn i Israel så de kan fortsette å terrorisere Palestina og klage over at de får terrorisme tilbake. De kommer i en kontekst der den muslimske delen av eurpoeisk befolkning er de fattigste, opplever størst rasisme og mest hets. De trykkes i Danmark i den stortingsperioden med Danmarks mest rasistiske regjering hittil. Dansk Folkeparti har fått massiv tilsnakk fra FN for å komme med for stygge, rasistiske ytringer. Schengen sørger for at EU har en så streng innvandringspolitikk at du ikke får opphold om du er verdifull romforsker en gang. Midt oppe i alt dette kommer det karikaturer av Muhammed, i yttringsfrihetens navn. Hva sier de tegningene da? De sier «Vi er bomber landet familien din kommer fra, vi behandler deg dårlig, regjeringen vår snakker stadig om hvilket problem du er, og nå spytter vi sannelig religionen din i trynet også.»

Å trykke karikaturene på nytt er et pent trekk. Det er å gi et symbol til et legitimt opprør som har ligget og ulmet lenge, som danske politikere har lagt grunnlaget for selv. I tillegg kan man peke og si: «Se- de er farlige. De respekterer ikke yttringsfriheten vår. De kommer til å skade vår vestlige sivilisasjon og levemåte. Vis solidaritet. Støtt oss.»

Nesten alle politiske karikaturer sparker oppover. De sparker presidenten, statsministeren, de rammer samfunnstoppene. Jeg blir automatisk skeptisk til karikaturer som sparker nedover, sparker grupper i samfunnet som allerede får mye deng. Gjentatt sparking er mobbing. Hvem er er det du er solidarisk med, Alterego? Dansk Folkeparti? Hva er det du er redd for, Avil? At yttringsfriheten skal inskrenkes fordi man ikke heier på karikaturtegninger som går inn i en lang rekke med muslimhets? Fordi langvarig hets får reaksjoner og at disse tegningene blir symboler?

Som jeg tidligere har blitt sitert på hos Esquil, handler ikke dette om å tegne Muhammed generelt, om å kommentere Islam generelt. Det handler om hva slags budskap tegingene har og i hvilken kontekst de kommer. Dette handler ikke om noens rett til å tegne hva de vil, men om budskapet i noen konkrete tegninger som får lov til å være brannfakkel for to sider av en konflikt som handler om alt annet enn yttringsfrihet, men om imperialisme og rasisme.

36 Comments »

I år er det fem år siden innvasjonen av Irak begynte. Jeg får to veldig forskjellige følelser når jeg leser det. «OMG, så lenge! Den krigen tar aldri slutt! Gale, amerikanske imperialismen :S» og «Oi, invasjonen av Irak. Så utrolig romantisk.»

Jeg ble nemlig sammen med en langhåret, rufsete gutt det året, og vi ble virkerlig godt kjent i demonstrasjonene mot krigen. Min vordende ektemann var leder i fellesfronten Ungdom mot krig og aktivist i den lokale RU-avdelingen. Selv var jeg leder for Fredrikstad Natur og Ungdom, og når to organisasjonsmennesker møtes i demo etter demo- vel- da kan det oppstå søt musikk ^-^

Og for noen demonstrasjoner det var. Det hadde ikke vært flere folk i gatene i Fredrikstad siden FMV ble nedlagt, folk gikk mann av huse og på talerstolen stod Gutten I Mitt Liv og holdt appell. Han hadde en utslitt tweedjakke som var dekket i buttons og bukser som var så hullete at de hang fra noen få fester i livet. Gamle damer stoppet ham på gaten for å gi ham penger til mat når han ikke hadde palestinaskjerf på. Uten raddis-symbolene så han ut som en uteligger.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk fra å være demodeltager til å bli aktiv i antikrigsarbeidet. Vi lagde elevstreik, debatt mellom kommunepolitikere om krigen (Frp og Høyre sa de sykeste ting!), plakatklistringer og løpeseddelutdelinger. Underveis gikk han og jeg lange turer i byen, bærende på bannerstoff, håndplakater, røde flagg og megaofoner. Det var møte etter møte, diskusjon på diskusjon. Ingenting er så romantisk som å holde noen i hånden under ett fakkeltog for en bedre verden. To hender i samme lomme i februar-kulden mens man roper «One-two-three-four! We-dont-won’t-this-fuckin-war! Five-six-seven-eight! Stop-the-killing-stop-the-hate!» er en fin start på noe som nærmere 1. mai-forbredelsene skulle bli seriøs klining.

«Tenk at det er fem år siden jeg ble kjent med mannen min», tenker jeg og ignorerer at en femårig krig og okkupasjon er fem år menneskelig tragedie. Bildene viser hvordan vi så ut etter en demonstrasjon litt senere det året, i august for fem år siden. Vi skulle bære flaggene tilbake til bilen og måtte…stoppe opp litt, og ble snikfotografert. Disse bildene ble forøvrig bryllupsinvitasjoner senere. Tenk så forutseende vi var (c;

21 Comments »