Revolusjonært roteloft

Starten på Grevinnen og mitt sitt medforfatterskap begynte med å skrive dikt og sanger. Noen av sangene ble et lite korverk, andre ble til slagere som fremdeles synges på gangen en steinerskole nær deg. Etter at jeg ble sperret inne på lukket avdeling igjen, og dermed måttet avlyse sommerferien min, har jeg fått en av Grevinnens tidligste hits på hjernen. Siden jeg er fullt opptatt med å skrive skrekkelig navlebeskuende, selvmedlidende dagboknotater, tenkte jeg å publisere den her. Mine damer og herrer:

Sommerdepresjoner!

(synd vi ikke kan ha melodi i et blogginnlegg, for dette er en skikkelig gladsang)

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Hvorfor kan man ei om somren være deprimert?
UV-stråler braser ned og griller huden rød!
Jeg blir så trett og varm og svett- sku’ ønske jeg var død!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Nakne mennsker overalt, det er så stygt å se!
Jeg holder magen inne, jeg blir blå i fjeset!
Jeg kan’e gå i badedrakt, jeg er for sjenert.
Jeg sitter her og gråter, jeg er brent av brennmanet.

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

Sommerdepresjoner er undervurdert!
Jeg sitter her i skyggen og er snart helt dehydrert!
Før sommern er over er jeg blitt til en rosin!
Jeg sitter heller her og synger klagesangen min!

Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.

4 Comments »

Du har et våkent mareritt
Det spøker i ditt hus.
En ånd hvisker i øret ditt.
Du spytter mark og mus.
Du når komplett delirium
helt nykter, uten rus.

Jeg smyger meg langs kinnet ditt.
Du spør meg hvem jeg er.
«Et lite, søtt psykosedyr
fra hattemakern’s hær.
Jeg er din galskap inkarnert.
Jeg vil regjere her.

Armeen min består av
dine barndoms verste år.
De mørke, klamme minnene
er våpnene vi får.
Vi akter å erobre alle
gjemte, gamle sår.

En dag er jeg betennelse,
en annen general.
Vi har beleiret hodet ditt,
så bare spill normal.
Hver dag blir du helt utmattet.
Til slutt blir du helt gal.»

«Vik fra meg!» skriker du.
Du slår og sparker uten hell.
«Skrik alt du kan! Slå løs!
Vi vinner walkover i kveld!
Du sitter jo i sengen din
og skriker til deg selv.

Hvis du vil overgi deg,
følger frynsegoder med.
Mirakler og visjoner,
en hel indre cabbarét.
Med oss på laget
vil du ha din egen LSD.»

Det regner slim og insekter.
Du svelger hvertfall to.
Vi teppebomber huset ditt
med barnelik og blod.
En klovn ligger i bakhold
hvis du rømmer ut på do.

«Vi vinner!» hvisker jeg
til din mentale åsårsrei.
Men brått forsvinner angsten din.
Du våkner, samler deg.
«Hvis dere er psykosen min,
er dere bare meg.

Skal du ta over hodet mitt,
så må du bruke list.
Bli tungsinn, bli en depresjon,
ja, gjør meg matt og trist!
Jeg takler et frontalangrep,
mentale mytterist!

Finn plassen din, psykosedyr!
Lag glede, ikke støy.
Fornøyelser, fyrverkeri
og kjeks med syltetøy.
Hvis jeg skal være veldig gal,
så skal det være gøy!»

Det blir noe versemakeri mens jeg skal skrive andre ting. Dette er under bearbeidelse og skal få illustrasjoner etterhvert. Ufattelig hvor kreativ man blir opp mot en tidsfrist, hva?

3 Comments »

«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.

7 Comments »

Ja, jeg har skrevet om problemene mine med gamle vestkantfruer før, og det virker som om de forfølger meg. Sist gang jeg var ute og skrev på café, kom det tre stykker og okkuperte bordet mitt. De spurte ikke pent, de bare tok seg til rette. Og det var et lite en og en halvpersons-bord med plass til meg, maten min og blokken min.

Bestemor-mafiaen hentet stoler fra andre steder i lokalet og klemte seg ned rundt meg. De spurte meg om alle mulige rare ting, snakket strengt til meg og var usedvanlig høylydte. Jeg ble sur og provosert. Jeg hadde lyst til å brøle til dem. Nå er det sånn at jeg er en snill og velooppdragen jente. Jeg har problemer med å reise meg opp, trampe i bakken og oppføre meg som Karl i Mot i Brøstet mens han skriker «NEI, NEI, NEI!». Jeg gjør ikke sånt.

Så hvordan taklet jeg det boblende raseriet på de gamle damene?
Jeg skrev et dikt, selvsagt. Et André Bjerke-vers med enderim jeg kunne lese høyt for meg selv etter at damene hadde gått. Dermed virket jeg både opptatt med «viktig» skriving samtidig som jeg hadde noe å konsentrere meg om.

Dermed, kjære lesere: Slik løser Virrvarr aggresjonsproblemene:

Her om dagen da jeg fredfullt
satt og skriblet på café,
kom en flokk med gamle damer
og stjal all min arbeidsfred.

«Unnskyld, sitter De alene?
Vi er gamle, som De ser.
Kom, vi setter oss ved bordet!
Flytt Dem! Det er plass til fler!»

Og med pelskåper og vesker,
med rullatorer og stokk,
presset de seg ned ved bordet.
Kjære leser, jeg fikk nok!

Hvis de bare hadde skravlet!
Tjatret, sladret, diskutert!
Holdt seg til å prate høylydt!
Dét kunne jeg ignorert.

Fra de satt seg ned ved bordet
så gikk samtalen én vei:
Hvofor prate med hverandre
når de fikk forhøre meg?

«Si meg, frøken: Er De enslig?
Jeg har kjekke barnebarn!
Vel, De er vel litt for lubben.
Han er kresen, denne kar’n.»

«De har altfor megen make-up!
Prøv med noe mindre rouge.
Det ser ut som om de jobber
i et skittent horehus!»

«Jeg ser at De biter negler!
Hva slags oppførsel er dét?
Moren Deres burde lære
Dem en lekse eller tre!»

«Mine damer,» sa jeg dempet.
«Det er greit at dere er
de som bygget dette landet,
Oslo vestkants husmorhær.

Det gjør ikke dere hevet
over norm og folkeskikk.
Dere bryter alle regler
fra oppdragelsen jeg fikk.

Nei, det stemmer ikke at
de unges høflighet er vekk.
Vi forglemmer kun manerer
fordi du er sinnsykt frekk. »

Dyypt, ikke sant? Jeg ble i bedre humør, hvertfall!

53 Comments »