Revolusjonært roteloft

Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:

Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….

Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.

Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.

Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.

En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.

Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.

Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.

Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.

Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel - de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.

Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.

Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.

Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.

Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».

Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?

16 Comments »

Idag, 17. mai, har Mr. Jackson og jeg vært sammen i fem år. I morgen, den 18. har vi vært gift i tre år. Jeg har romantikkblogget om oss før. Her ligger sangen jeg skrev til bryllupet vårt, her er et innlegg om hvordan jeg forelsket meg i mannen min under demonstrasjonene mot Irak-krigen og her er et par innlegg om hvor ufint sjarmerende han kan være. Ikke minst hvor nerdete romantisk han er.

Jeg har kjøpt jordbær, ryddet huset, skrevet intern kjærlighetspoesi på post-it-lapper og er klar for å blåse i barnetog, ballonger og brysomme feiringer av nasjonaldagen til fordel for mannen i mitt liv. To dager i strekk, siden vi har dobbeltjubileum hver mai. Her er et gammelt bilde til glede for nye lesere av Mr. Jackson og meg. Det er mai, vi er nettopp blitt sammen og vi er 16 begge to. Flagget har selvfølgelig riktig farve i forhold til høytiden. Stryk kristenkorset og andre Øverland-sitater osv.

Og da tenker jeg at alle vet hvorfor mannen og jeg er fraværende? (c;

14 Comments »

Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?

Virrvarr: Det er sminke, dummen!

Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?

Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.

Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.

Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.

Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.

Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.

Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.

Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.

Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^

21 Comments »

Siden jeg er i det romantiske hjørnet idag, poster jeg en gammel Virrvarr & Mr. Jackson-klassiker til glede for nye lesere.

Virrvarr: Duuu?

Mr. Jackson: Ja?

Virrvarr: ….synes du jeg er feit?

Mr. Jackson: Neida!

Virrvarr: Nei?

Mr. Jackson: Du er den lille flodhesten min! *klyper Virrvarr i kinnet*

20 Comments »

Og er jeg gift med den største parasitten av dem alle. Det mener hvertfall Larry Bringsjord, leder i Fono. Han har et krasst utspill mot Mr. Jackson i Ballade, der han sier at «Piratene er parasitter!»

Siden jeg aldri har betalt for musikk utenom konsertbilletter og en Samvirkerlaget-CD (sympatikjøp), er det sånne som meg Bringsjord sikter til i utspillet sitt. Mr. Jackson har kjøpt to CD-er i sitt liv; Emilia- Big Big World og den første Britney-singelen (grunnet coveret, kinky nok) og er ikke så mye bedre han, heller. Slemme Mr. Jackson og meg som sørger for musikkens død og undergang med våre 500 gig piratkopiert underholdningsmateriale. Det er klart- han sikter også til de millionene parasittene som sitter rundt i det langstrakte land. Til 90% av all norsk ungdom. Alle oss som er parasitter fordi cd’en er passé som format og fordi fildeling er overlegent det å gå i butikken. Folk flest er parasitter, rett og slett.

Mannen min er parasitt-talsmann i mange sammenhenger. Han har debatert i mange fora og synset på spalteplass i Dagbladet, i går synset han i Ballade og om to uker skal han debattere på by:Larm, så om noen av mine kjære lesere har tenkt seg dit, anbefaler jeg å merke seg den pene mannen min (c;Han argumenterer for hvorfor fildeling må lovliggjøres, hvofor musikere må få betalt for arbeidet sitt på annet vis enn via CD-salg, hvorfor platebransjen er en døende bransje og hvorfor dagens copyright-lovgivning er foreldet. Som røde og ranke Rødt-medlemmer er det spesielt artig med fildeling som fenomen. Det er morsomt å se at en distribusjonsmåte basert på ikke-komersiell deling fullstendig utkonkurrerer en kapitalistisk markedsmodell. For oss som har lyst på et rettferdig samfunn uten penge-økonomi der man gir etter evne og får etter behov, er fildeling et fint frampek på hvordan man kan løse fordelingen av mange goder når man bare har teknologien til det.

Da Mr. Jackson satt i debatt på Studentersamfundet i Trondheim mot samme Larry Bringsjord som nevnt over, gikk et av de beste poengene hans på akkurat det:

Larry: Men hvorfor er det musikken min som man skal dele ut gratis? Ta de sauene til Sponheim, da! Han er jo så for å dele! Vi kan dele ut dem gratis!

Mr. Jackson: Vel, om vi har en maskin der vi kan putte inn én sau og få to ut uten noen ekstra kostnad, så ser jeg ikke noe problem med gratis, ubegrenset saue-utdeling.

Mp3-filer er ikke noe det er knapphet på, men noe som kan kopieres igjen og igjen i uendelig anntall. Å si at det å kopiere noe er å stjele det er absurd. Ingen opplever det som stjeling, rett og slett fordi du ikke TAR noe konkret fra noen. Skal vi løse artistenes problem, er det ikke ved å forby den nye, fantastiske teknologien, men ved å endre vilkårene folk produserer musikk på.

Fortsett å være parasitter, folkens! Og er du i Oslo- stikk innom by:Larm og hør på Mr. Jackson!

24 Comments »

…selv om jeg giftet meg om sommeren. Mr. Jackson og jeg går lange turer i sludd-slaps, ser på juledekorasjoner og holder hverandre i hendene. Det fineste i verden er å ha ingen-votter og gjemme hendene i samme lomme. Å gni nesetipp mot nesetipp i vinterkulda.

Jeg pleier å fortelle folk ganske lite flatterende ting om Mr. Jackson. Som at han kaller meg breiflabb og vil lenke meg til sengen. Er du så uhelidig å være en av dem som omgås meg i RL til daglig, har du hørt nok om Mr. Jacksons motbydelige matvaner og rare dansestil. Mens Delirium ser Kent sluke kilo på kilo med klementiner, sitter jeg og stirrer fascinert mens mannen i mitt liv hiver innpå tilsvarende mengder med rosiner.

Denne posten handler likevel ikke om det. Den handler om hvor glad jeg er i mannen min.

Jeg har kjent Mr. Jackson siden jeg var 14 og han var 15, og selv om vi brukte litt tid på å bli sammen, var hele den sene ungdomstiden min å gå rundt i smågater i Fredrikstad, holde ham i hånden og kline for hver tiende meter.

Vi giftet oss så fort jeg fylte 18, det er snart tre år siden nå. Vi hadde et digert sommerbryllup i et sirkustelt i skogen. Det var over hundre folk tilstede og alle hadde med en matrett hver. I ettertid var det mitt partytriks - å si til folk at jeg var gift og 19 år og se reaksjonene deres. Jeg var kona til den langhårede slasken i hullete jeans og vi skremte alt fra bankpersonell til fulle fjortiser og bestemødre.

Å gifte meg er kanskje noe av det jeg har gjort som har sjokkert flest mennesker. «Men!» sa farmor og gjorde store øyne. «Du kaster jo bort UNGDOMSTIDEN din! Tenk på alle mannfolka du kunne PULT!» Mr. Jacksons mormor ble like forferdet over at vi giftet oss uten å ha bodd sammen først som hun hadde blitt over at Mr. Jacksons foreldre hadde flyttet sammen først uten å gifte seg først. Så mye har normene endret seg på førti år (c;

Jeg hadde tenkt å holde tale i bryllupet. Han skulle holde tale, og jeg ville ikke være dårligere. Problemet kom når jeg skulle øve meg. Jeg kom to setninger på vei, så tok gråten meg. FØR jeg stod for et publikum. FØR jeg så på mannen min mens jeg pratet. Kjære…kjære *Snufs* Nei, jeg måtte gi det opp. Så jeg skrev en sang istedet.

Hadde jeg kunnet spilt gitar, hatt en gitar og hatt et videokamera, ville resten av dette innlegget blitt film. Men jeg spiller bare klarinett, har ingen klarinett akkurat nå og kan ikke synge mens jeg spiller klarinett uansett. Dessuten har jeg ikke et videokamera. Derfor- jeg kan ikke synge-spille-fremføre denne sangen. Og alle som kjenner meg RL er nok evige takknemlige.

Melodien er Kjærlighetsvisa (ja, jeg vet det er klisjé, men alle kan den og da kunne alle synge med.) Teksten er skrevet av en 18 år gammel og veldig forelsket Virrvarr og oppsummerer forholdet mitt til Mr. Jackson.

Bryllupssang- et alternativ til tale

Vi traff hverandre på et oppstartsmøte
Hvor temaet var blodrød politikk.
Vi var ikke så flinke til å flørte,
men snakket godt på turene vi gikk.
Og litt om litt ble samtalene lenger,
Og resten, det er ingen hemmelighet.

Ref: Syng om årene som kommer,
Syng en sang om kjærlighet.

Vi ble så mye mer enn bare kjærs’ter.
Vi lekte og vi jobbet som et team.
Du lærte meg om frihet, Marx og Linux,
Langt mere enn jeg greier si på rim.
Vi bygget slott i luft og sand og lego
og skrev vårt manifest i ærlighet.

Ref.

Du fridde til meg der i Bolsjevika,
en liten strand på Utøya et sted.
Augustsolen hang gulrød over vannet,
og tussmørket, det kom med sjelefred.
Jeg hadde ikke kjent deg særlig lenge,
og svarte «ja» i øm dumdristighet.

Ref:

Du er nok ingen prins i stilfull rustning,
nei, heller mere Askeladd, tror jeg.
En gentleman med hull i frakkeforet,
som uredd skrider frem på livets vei.
Du er min lykke alle ukens dager,
i regn og sol, i gråt og lystighet:

Ref:

Så- lek sing’a long i de tusen hjem. Virrvarr er forelsket og det blir tydeligere og tydeligere jo mer snø og julepynt det dukker opp overalt. Idéen om å legge ut bryllupssangen min stjal jeg fra Petter, som la ut den fine talen til kona si for ikke så lenge siden.

22 Comments »

Mr. Jackson: Du? Hvis jeg skulle lenke deg til sengen..?

Virrvarr: Eh…ja?

Mr.Jackson: Hvordan måtte jeg gjort det da?

Virrvarr: Eh…er det mange måter?

Mr.Jackson: Ville det blitt <a href=”Virrvarr”>Sengen</a> eller <a href=”Sengen”>Virrvarr</a>, tror du?

Ingenting er som litt dirty html på forspillfronten.

43 Comments »

Fulgt med på Piratdiskusjonen i Dagbladet? Idag har mannen min en kronikk, og han er selvsagt lurest. Les og skriv fine kommentarer til ham. Hurra!

14 Comments »

[youtube=http://youtube.com/watch?v=sdUUx5FdySs]

Vi burde lagt oss for lenge siden. Men det regner ute og det er fint å sitte sammekrøpet i sofaen og gråte sammen med Kiwifuglen.

5 Comments »

Jeg sitter sammen med en venninne og diller på pc’n når det tikker inn en melding fra mannen min i innboksen.

Slik ser den ut:

Jeg blir automatisk rørt, rødmende og Lykkelig og utbryter «Åååååh!»

Venninnen min ser ut som et spørsmålstegn.

Hun: Det er…jedi…skrevet med rare tegn, ikke bokstaver?

Jeg: Jedi i ascii-art!

Hun: Fremdeles helt gresk.

Jeg: Dét er det nok.

Det er jo ikke så lett å skjønne at «jedi» betyr jeg elsker deg ida?
Romantiske nerder er ikke som alle andre romantikere (c;

13 Comments »