Revolusjonært roteloft

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

13 Comments »

Vi har fått masse utkast til forsider fra designeren til forlaget. Her er noen av de jeg likte best. Tenk, en ordentlig forside til boken! Det er litt magisk ^_^

Vi er litt usikre på om «Sex- nå også for jenter»-merket skal være med. Hva synes du? Gå og svar i pollen!

Ingenting er spikret ennå, men det blir ganske stilig, eller hva?

47 Comments »

Eventyret begynte min første skoledag på videregående. Carima, den kvinnelige, mer vimsete utgaven av Conan, hadde overfalt meg på skoleveien og presentert seg selv: «Unnskyld, men jeg overhørte samtalen din, og du må jo være Ida!»

Jeg kunne ikke nekte for det, og den hippiekledde berta med cello under armen og jeg brukte omtrent fem min på å bli Godt Kjent. Hvordan hun kjente til meg? Godt spørsmål. Noe av det hun gjentok hele tiden var: «Du må treffe Maren! Dere kommer til å komme så godt overrens!»

Et par uker senere satt Maren og jeg og snakket sammen om hva vi ville gjøre med livene våre. Ja, vi hadde klaffet godt sosialt. Ja, den mørkhårede, smilende gotherdamen hadde vist seg å være spennende selskap fra friminutt #1. «Jeg skal skrive.» sa jeg. «Jeg også.» sa hun.

Og skriving ble det. Uttallige skrivegrupper, diktlesninger, kritikkrunder og oppvarmingsøvelser senere hadde vi laget en koroppsettning, en masse noveller, metervis med vers, et tv-manus, teaterdialoger og sanger som synges på skolen vi gikk på den dag i dag.

Jeg mistenker at vi ikke bare var skrivende mennesker, men handlende mennesker, siden vi fikk veldig mye gjort sammen. Vi pushet hverandre. «Jeg kommer til å sende inn en tekst til den konkurransen. Hva med deg? Har du skrevet noe?»

For deg som ikke henger med i svingene: Grevinnen, aka Maren Kristiane Solli, er medforfatteren min på «Jenter som kommer». Hun er nå tilgjengelig i fullversjon på Internett, og jeg skriver selvfølgelig om henne som et sleipt markedsføringstriks: Gå inn og les bloggen hennes, kommenter, legg henne til på RSS og oppdater bloggrollen din. Hun er her for å bli.

2 Comments »

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams

7 Comments »

Jeg vil gjerne ha:

1. Forbud mot å sende meg ting i .docx- format. Stakkars vaskeseddelen min.
2. Kursing av forlaget i redigering av pdf, html eller lignende, så jeg hadde sluppet og sitte de siste dagene før innlevering i et flere hundre sider langt .doc-dokument.
3. Eventuelt en konservativ, ikke-datakyndig redaktør som sa «Samme for meg hvordan du skriver skiten. Send det på papir.»
4. At Open Office ble lettere å installere på Windows 2000, så jeg slapp å få .wps-filer fra medforfatteren min.
5. .wps-støtte i Open Office hadde også vært bra. Ja, jeg vet at Word sluttet å støtte formatet for evigheter siden, men enkelte folk jobber faktisk i Works fremdeles.
6. Forståelse av semantikk i dokumenter, hos folk generelt. «Ok, så det er faktisk forskjell på å sette noe som overskrift og å bare skrive det jeg vil ha som overskrift med Caps Lock, fete typer og større font. Who knew?»
7. En generell forståelse av at .doc-filer er schvæære når de kommer opp i litt lengde, og at om du mailer noen mange på en gang, kan e-posten til en stakkars knele, eller mailen kan rett og slett gå rett i spam-filteret.

*Elitistisk-format-nerd-sukk*

7 Comments »

Du har et våkent mareritt
Det spøker i ditt hus.
En ånd hvisker i øret ditt.
Du spytter mark og mus.
Du når komplett delirium
helt nykter, uten rus.

Jeg smyger meg langs kinnet ditt.
Du spør meg hvem jeg er.
«Et lite, søtt psykosedyr
fra hattemakern’s hær.
Jeg er din galskap inkarnert.
Jeg vil regjere her.

Armeen min består av
dine barndoms verste år.
De mørke, klamme minnene
er våpnene vi får.
Vi akter å erobre alle
gjemte, gamle sår.

En dag er jeg betennelse,
en annen general.
Vi har beleiret hodet ditt,
så bare spill normal.
Hver dag blir du helt utmattet.
Til slutt blir du helt gal.»

«Vik fra meg!» skriker du.
Du slår og sparker uten hell.
«Skrik alt du kan! Slå løs!
Vi vinner walkover i kveld!
Du sitter jo i sengen din
og skriker til deg selv.

Hvis du vil overgi deg,
følger frynsegoder med.
Mirakler og visjoner,
en hel indre cabbarét.
Med oss på laget
vil du ha din egen LSD.»

Det regner slim og insekter.
Du svelger hvertfall to.
Vi teppebomber huset ditt
med barnelik og blod.
En klovn ligger i bakhold
hvis du rømmer ut på do.

«Vi vinner!» hvisker jeg
til din mentale åsårsrei.
Men brått forsvinner angsten din.
Du våkner, samler deg.
«Hvis dere er psykosen min,
er dere bare meg.

Skal du ta over hodet mitt,
så må du bruke list.
Bli tungsinn, bli en depresjon,
ja, gjør meg matt og trist!
Jeg takler et frontalangrep,
mentale mytterist!

Finn plassen din, psykosedyr!
Lag glede, ikke støy.
Fornøyelser, fyrverkeri
og kjeks med syltetøy.
Hvis jeg skal være veldig gal,
så skal det være gøy!»

Det blir noe versemakeri mens jeg skal skrive andre ting. Dette er under bearbeidelse og skal få illustrasjoner etterhvert. Ufattelig hvor kreativ man blir opp mot en tidsfrist, hva?

3 Comments »

Jeg ba folk komme med innspill på andre titler enn «Jentesex», siden en del bokhandler ikke ville ta den inn hvis den var så direkte. Nå er det sånn at forlaget falt for et av forslagene som kom i kommentarfeltet, og tittelen på boken kommer til å bli «Jenter som kommer.»

Damen med den gode idéen er ingen ringere enn Hanne, som har en blogg flere burde oppdage. Hanne, du kommer til å få bok, samt en premie når jeg er ute av sykehuset. Ellers- vi leter fremdeles etter en fengende og bra undertittel, så om noen har lyst til å sikre seg et gratiseksemplar ved utgivelse, samt bli nevnt i den OH- så pretansiøse! takkelisten bakerst, er det bare å begynne å komme med forslag!

Tidligere tittel var «Jentesex- Skritt for skritt». Ny tittel er «Jenter som kommer- » og en undertittel som sier noe av det samme som den gamle tittelen, på en litt mer diskrét måte. Vi har hatt lyst på «Penisfri pulebok», men akk- disse anstendige menneskene…

16 Comments »

Det er skummelt å skulle skrive boken ferdig. Who knew? Da har jeg nemlig ikke mer jobb å dope meg på. Det er som å sitte med en diger godtepose du trodde aldri skulle gå tom og se at det er tre sammenklistrede drops igjen på bunnen. Jeg seigpiner meg selv, trekker skrivingen i langdrag, sparer på ting jeg har gledet meg til å skrive. Jeg tegner nakne damer laaangsomt. Jeg leser kildene mine to ganger. Jeg somler i innspurten. Jeg kunne vært ferdig til gjennomlesning for to dager siden. Det er litt trist at hodet mitt og jeg ikke er bedre venner enn at vi må ha et fellesprosjekt for å holde ut med hverandre.

7 Comments »

Jeg har hatt en mappe på pc’n et halvt år. Den har hett «Jentesex», og jeg har tatt kjærlig backup av den ved jevne mellomrom. Jeg har hatt fire-fem smårutete kladdebøker fulle av tekst som jeg har skrevet i på et uttall forskjellige kaféer, en skisseblokk full av nakne damer og en haug med referanselitteratur dekorert med understrekninger og notater.

Nå sitter jeg med listen som heter «Todo-bokskriving» og stryker ut det ene punktet etter det andre. Jeg hadde trodd det skulle bli fysisk umulig å skrive ferdig til mai, men den gang ei. Vi er to om jobben, og vi klarer oss forbausende bra.

Vi satt en sensommerkveld og diktet høyt om boken vi skulle skrive. Hele idéen hadde blitt til da Grevinnen fikk seg dame og i et usikkert øyeblikk hadde tenkt: «Men jeg vet ikke hvordan jeg har sex med en jente! Jeg må nok kjøpe meg en bok…»

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, mens Det Nye lærte deg å suge kuk, mens Ling og Ally McBeal tungekysset på TV2 var det lite litteratur om hvordan to damer har sex. «WTF?» sa jeg, 19 år på det tidspunktet. «Jeg mener- vi kunne skrevet den boken, damen!» Grevinnen nikket, og siden vi begge to har vært ambisiøse forfatterspirer så lenge vi har kjent hverandre, kom vi tilbake til «puleboken» når vi diskuterte litterære prosjekter.

Etter litt diskusjon, kom vi frem til at den måtte ha et skikkelig kapittel om onani, også. Vi hang i leiligheten til Grevinnen og damen hennes og snakket sex med alle som var innom, streit eller skeiv, frigjort eller sjenert.

Folk hadde så mye rare forestillinger, motforestillinger, hang-up’s og issues. Grevinnen solgte dildoer på fulltid denne tiden, og fortalte om 16-årige jenter som spradet inn i butikken og sa: «Jeg har funnet ut at jeg er lesbisk, så nå må jeg kjøpe meg en strap-on, så jeg kan ha sex!»

«Herregud!» sa Grevinnen til damen og meg etterpå. «Hun kan jo fint ha sex uten strap-on! Jeg mener…» «Kom igjen,» sa en av oss. «Hun har et heterobilde av hva sex er. Da må hun ha kuk for å kunne knulle, og må kjøpe seg det.» Ikke at det er noe galt i dildoer og strap-on, selvfølgelig. Det var bare konseptet at det var nødvendig for å ha sex.

Underveis i disse diskusjonene ble bokidéen utformet. Som de tålmodige sjelene vi var, tenkte Grevinnen og jeg at puleboken vår var et prosjekt av typen «Someday, mabye» og stresset ikke noe videre med det. Vi nevnte det for en kreativ venninne en tidlig høstkveld, og hun ble overbegeistret. «Send inn konseptet til et forlag! Bare gjør det! Jeg vet det går bra!»

Hun var så entusiastisk at jeg slang sammen en epost med prosjektbeskrivelse, innholdsfortegnelse og en presentasjon av Grevinnen og meg, som jeg sendte ut i cyberspace, nærmere bestemt, til Gyldendal. Stedet alle forfattere vil bli refusert først.

Jeg regnet med ikke noe svar, eller en kjapp standardmelding, men fikk istedenfor en lang, koselig epost om at vi hadde et utmerket konsept, men at Gyldendal planla sine fagbokutgivelser to år frem i tid, og de anbefalte oss å forsøke et mindre forlag.

Som sagt, så gjort. Jeg forhørte meg blant litteratursynsevenner og de anbefalte Spartacus; et rent fagbokforlag som gav ut masse skeiv litteratur. «Jeg sender dem samme mailen som Gyldendal fikk, det kan jo ikke skade.» tenkte jeg.

En uke senere ringte Spartacus meg og ville ha et møte.

Grevinnen og jeg hikstet til hverandre i telefonen en time etterpå. Det skulle jo være vanskelig å bli anntatt? Vi skulle jo bli refusert tusen ganger først? Hallo! Dette var over all forventning.

Vi gikk flere runder med forlaget, spikret innholdsfortegnelse og målgruppe, diskuterte tittel og illustrasjoner og leverte tekstprøver alá to kapitler hver før vi skrev en endelig kontrakt. Da vi fikk kalde føtter før jul, ble vi lovet gull og grønne skoger. Vi var ønsket, boken var ønsket og det var bare å skrive løs, redaktøren hadde tro på prosjektet.

Pressebilder, forskudd, langseringsfest…det var så mye relatert til boken som ikke Grevinnen og jeg hadde tenkt på. Vi følte oss litt sånn «Åh! Snille dere! Får vi lov til å skrive? Woho! Forskudd, sier du? Jasså, får vi penger også? Og vi som syntes det var så stas å skulle få se sin egen tekst bundet inn i en ordentlig bok!»

Da tiden vi hadde å skrive på ble kuttet med et halvt år, bet vi tennene sammen og tok pennen fatt. Skulle det være, så skulle det være.

Tre kvart år senere sitter jeg her og skjønner at boken faktisk tar form. Den er ikke ti .odt-dokumenter og en haug med løsark, den får en ryggmarg, en helhet, en visjon og ett uttrykk.

Jeg har notert mens jeg lå i sengen, på caféer, under universitetsforelesninger, i parken, på toget, til og med på galehuset har det blitt jentesex-skribling. Bloggen har fått sitt, og jeg har skremt gamle tanter og sjenerte venner med detaljer og betraktninger og generelt sett vært upassende selskap.

Det beste har likevel vært de personlige tekstene jeg har fått fra folk. Jeg har fått litt over femti tekster, og maser fremdeles på alle om å få fler. Jeg kan love samtlige bidragsytere om at de er med, og at det fremdeles er mulig å sende meg tekst frem til slutten av mai.

Dere har gitt fagteksten dybde og liv, og gjør at boken ikke bare kjennes ut som min og Grevinnens bok, men som et fellesprosjekt på kryss og tvers av alder og geografi.

Vi sitter og legger de siste bitene i puslespillet denne måneden, før konsulenter, kritiske blikk, språkvask-kyndige og korrekturlesere skal granske teksten opp og ned. Jeg er himmelfallen over hvor bra det har gått hittill.

Ja, jeg er livredd for at det plutselig skal gå dårligere. Istedenfor å fokusere på den frykten, dukker jeg ned i teksten og alle lyspunktene, i gleden over å faktisk manøvrere et stort prosjekt i land.

En backup til, for å være på sikre siden. Vi nærmer oss mål. Her er ett av de omtalte pressebildene, forøvrig.

17 Comments »

Ok, norske bokhandlere er pingler. Vi har hatt «Jentesex» som arbeidstittel på boken en evighet, og nå forsøkte vi oss med tittelen «Jentesex - Skritt for skritt» på møtet forlaget hadde med de som skal selge boken vår. Resultatet? De syntes tittelen var litt i overkant direkte. Pussig nok kan samtlige bokhandlere selge «Hot sex - rett på sak» av Tracy Cox, men ikke en bok med tittelen vi planla.

Jeg skjønner at jeg ikke kan gå for løsningen Comrade Arnfinn fremla for meg tidligere idag, henholdsvis å kalle den «Jentesex» i storbybutikkene og klistre bilde av Anne B Ragde på forsiden på alle bøker som skal selges i en mindre by en Tromsø, men jeg er litt rådvill og åpen for det meste.

Derfor- kjære leser- kan du hjelpe oss.

Hva slags bok er det Virrvarr skriver?

- En håndbok og debattbok om jenter og sex; en ikke-heteronormativ sexbok for alle som har sex med jenter og en bok om det vanskelige begrepet «seksuell frigjøring». Boken inneholder personlige historier, tips og råd, erotikk og snasne tegninger av nakne damer. Kort sagt- den ultimate puleboken for alle som har seksuelt samkvem med damer, enten du er en jente som onanerer, i et lesbisk forhold eller rett og slett er en nysgjerrig gutt.

Hva trenger vi?

- En tittel som ikke har ordet «sex» direkte i navnet. Vi har tidligere lekt med følgende:

• Jentesex.
• Skritt for skritt.
• Jentesex - skritt for skritt.
• Puling uten pikk.
• Jentesex- puling uten pikk.
• Puleboka.

Dessverre ser det ut som storparten av de geniale forslagene våre er litt vel drøye for bokhandlerne. Kanskje vi må tenke helt nytt?

What’s in it for you?

- Kommer du med et godt tittelforslag, blir det heder, ære og bok i posten på deg.

Gå bananas i kommentarfeltet mitt og kom med grove, teite, fine, delikate, impulsive forslag. Alle idéer er gode idéer. Selv skal jeg sitte og ha idémyldring for meg selv og skrive vaskeseddel til boken. Ingenting er så viktig som en skikkelig baksidetekst.

56 Comments »